Ukritisk bruk av Riksrevisjonens undersøkelse

Mener Svein Harberg (H) at det eneste målet med statens bevilgninger til kulturformål er stadig flere forestillinger og et stadig større publikum? NTOs spesialrådgiver Silje Thingstad kommenterer i Dagbladet 26. november Riksrevisjonens undersøkelse av scenekunstselskapene og mottakelsen denne har fått i mediene.

Silje Thingstad (foto: Brian Olguin)

Kronikken står på trykk i Dagbladet 26.11.2015. Vi publiserer en noe lengre versjon her:

Ukritisk bruk av Riksrevisjonens undersøkelse


«Kulturløftet var mislykka» er Dagbladets overskrift i sin dekning av Riksrevisjonens utvidede kontroll av scenekunstselskapene. Uten at det stilles et eneste kritisk spørsmål til Riksrevisjonens gjennomgang, konkluderer Høyres kulturpolitiske talsperson Svein Harberg og «forfatter» Kristian Meisingset med at Riksrevisjonen har vist at de rødgrønnes satsing på kultur var en flopp – fordi «økningen i kulturkroner bare i liten grad har kommet publikum til gode». Nå har vel Dagbladet hentet formuleringen om at økningen «ikke har kommet publikum til gode» fra Aftenpostens likeså ukritiske dekning av saken og ikke fra Riksrevisjonens rapport direkte.

Forutinntatt utgangspunkt

Riksrevisjonen forklarer langt på vei kostnadsveksten med økte pensjonskostnader og utgifter til nødvendig drift og vedlikehold av bygg. De påpeker også at scenekunstselskapenes totale kostnader, fratrukket pensjonskostnader, har vært «relativt stabile» i perioden. Likevel lar Riksrevisjonen kostnadsveksten danne grunnlaget for den forutinntatte hypotesen at «det er en risiko for at selskapene har svak økonomistyring og at driften ikke er tilstrekkelig kostnadseffektiv». Det er påfallende at det ikke i stedet løftes frem hvordan selskapene har møtt de betydelige utfordringene som den sterke veksten i pensjonskostnader representerer og samtidig holdt kontroll med økonomien i den løpende driften av teatervirksomheten.

Det er påfallende at det ikke løftes frem hvordan selskapene har møtt den betydelige veksten i pensjonskostnader.

Statsrådens svar til Riksrevisjonen

Harberg bruker Riksrevisjonen uten forbehold i sin kritikk av den forrige regjeringens investeringer i kultursektoren. Bemerkelsesverdig nok forholder han seg ikke til kulturminister Thorhild Widveys svar til Riksrevisjonen og hennes fellende, dog pent formulerte, kritikk av premissene og metoden som ligger til grunn for undersøkelsen. Widvey mener at «Riksrevisjonen i rapporten metodemessig har lagt for mye vekt på en isolert vurdering av kostnadseffektiviteten. Det kan ha medført at det trekkes konklusjoner om økonomistyringen på et noe ensidig grunnlag».

Det statsråden her viser til er at økonomien i en scenekunstinstitusjon er knyttet tett sammen med institusjonenes kunstneriske valg som er utledet av institusjonenes samfunnsrolle, og at produksjonsprosessene er kompliserte. Kunstinstitusjonenes samfunnsrolle og eneste eksistensberettigelse er å produsere og formidle kunst av høy kvalitet. Det har ikke Riksrevisjonen tatt hensyn til.

Kostnadseffektivitet er ikke et mål i seg selv

Effektiv ressursutnyttelse og god økonomistyring er høyst legitime krav å stille til virksomheter som eies og finansieres av det offentlige, og selvsagt skal dette kunne underlegges offentlig kontroll. Problemet er at Riksrevisjonen vurderer kostnadseffektivitet isolert som et mål i seg selv, mens det i virkeligheten er et virkemiddel for å nå de kvalitative målene som scenekunstinstitusjonene skal ivareta.

Med Riksrevisjonens logikk gir mange små produksjoner mer kostnadseffektiv drift enn færre, mer ressurskrevende produksjoner. 

Med Riksrevisjonens logikk gir for eksempel mange små produksjoner med få skuespillere og liten scenografi mer kostnadseffektiv drift enn færre, mer ressurskrevende produksjoner. Dersom teatrene tar minst mulig risiko og alle disse små produksjonene også er mest mulig sikre publikumssuksesser er vi enda nærmere måloppnåelse.

Men det er neppe dette som er meningen med norsk kulturpolitikk? Det ville nemlig være å legge føringer på virksomhetenes programlegging som ikke bare er stikk i strid med prinsippet om en armlengdes avstand mellom politikk og kunst, men som også får konsekvenser for den kunstneriske utviklingen i norsk scenekunst som vi må tro er utilsiktede selv fra Riksrevisjonens side.

Utfordringen er å vurdere tiltak som fremmer, og ikke går på bekostning av, de overordne kvalitative målene.

Scenekunstinstitusjonenes utfordring er å kontinuerlig vurdere tiltak for effektivisering og økte egeninntekter som fremmer, og ikke går på bekostning av, de overordne målene om å produsere kunst av høy kvalitet og nå et størst mulig og mest mulig sammensatt publikum.

Styrket kvalitet og profesjonalitet

Om teatrene har utnyttet ressursene på en måte som for eksempel har styrket den kunstneriske kvaliteten og bidratt til en profesjonalisering i produksjons- og formidlingsapparatet kan ikke Riksrevisjonen vurdere fordi det ikke kan telles og måles. Men det burde kanskje Harberg som kulturpolitiker være opptatt av? Eller mener han at det eneste målet med statens bevilgninger til kulturformål er stadig flere forestillinger og et stadig større publikum? Det er i så fall ikke i tråd med de kvalitative målene som Stortinget har vedtatt som begrunnelse for statens eierskap og finansiering av scenekunstinstitusjonene.

Hvem er Kristian Meisingset?

Og hvem er Kristian Meisingset? Jo, forfatter av Kulturbløffen. Det var den boken som ble gjennomgående slaktet i mediene, herunder av Dagbladets egen Geir Ramnefjell som skrev «det er han selv (Meisingset) som serverer kulturbløffen, og den er knusktørr».

Hvorfor bruker mediene ham fortsatt som «en ivrig kritiker av dagens kulturpolitikk» når de selv har avslørt bløffen hans? Er det fordi han bidrar med ny kunnskap, interessante perspektiver og godt belagte argumenter? Eller er det fordi han bekrefter en allerede satt agenda?

Vet Meisingset at mer samarbeid med frilansere og «eksterne grupper» nødvendigvis gir høyere kvalitet?

Hva er Meisingsets belegg for den skråsikre påstanden om at «institusjonene [må] åpne opp og samarbeide mer med frilansere og eksterne grupper» for å nå målet om «mer kultur av høy kvalitet for pengene»? Vet han at mer bruk av frilansere er mer kostnadseffektivt og fører til mer kunst for pengene?

Vi vet f.eks. at Carte Blanche de siste årene har oppbemannet teknisk avdeling med flere fast ansatte, for å redusere bruken av innleide frilansere. Besparelsen de har fått til gjennom denne omleggingen er ca. 1,5 mill. Det er veldig mye for en liten institusjon som Carte Blanche – og gir et godt bilde av hvordan man kan drive kostnadseffektivt for å få mest mulig kunst ut av pengene. For disse pengene har gått til nettopp det. Å styrke produksjonsbudsjettene og gi rom for mer komplekse produksjoner.

Og vet Meisingset at mer samarbeid med frilansere og «eksterne grupper» nødvendigvis gir høyere kvalitet? Svaret på dette ligger i alle fall ikke i Riksrevisjonens rapport som overhodet ikke forholder seg til dette begrepet, men vurderer kostnadseffektivitet løsrevet fra kvaliteten ved den kunsten som produseres.

Skal Riksrevisjonen legge premissene for kulturpolitikken?

Hva er det som får Harberg og Meisingset til så ukritisk å bruke Riksrevisjonens ensidige undersøkelse av teatrenes kostnadseffektivitet – når de øyensynlig ønsker seg større oppmerksomhet rundt kvalitetsbegrepet i kulturpolitikken?

 Det de faktisk bidrar til er å legitimere en kulturpolitikk som sier at det som ikke kan måles er uten verdi.

Motivasjonen deres er kanskje å bruke Riksrevisjonen for å legitimere kutt i offentlige bevilgninger til teatrene – eller sagt med Harbergs egne ord «å innordne kulturlivet til å stå på egne ben». Det de faktisk bidrar til er å legitimere en kulturpolitikk i henhold til Riksrevisjonens logikk – som sier at det som ikke kan måles er uten verdi.

Silje Thingstad
Spesialrådgiver, Norsk teater- og orkesterforening

Publisert: 26.11.2015 Oppdatert: 21.12.2015

Relaterte artikler