Samtidsdansen er internasjonal

- Forbundslederen i Norske Dansekunstnere forutsetter at nasjonale scenekunstinstitusjoner skal dyrke «nasjonal identitet», men heldigvis er vi ikke der i Norge i dag. Institusjonenes rolle i dagens samfunn er og bør være forankret i helt andre verdier, skriver Morten Gjelten (NTO) og Tone Tjemsland (Carte Blanche) i dagens Bergens Tidende som svar på Peder Horgens utspill om at Carte Blanche har en for høy andel utenlandske danskekunstnere. Det unike kulturelle mangfoldfoldet i Carte Blanche er en del av kompaniets kvalitet, og kvalitet er overordnet både nasjonalitet og sysselsettingsbehov som utvelgelseskriterium, skriver de to.

Fra trippelforestillingen «Yasgur's Farm» (foto: Erik Berg)

Bergens Tidende, 21. oktober 2013:


Samtidsdansen er internasjonal


Forbundsleder i Norske Dansekunstnere (NoDa), Peder Horgen, mener det er kritikkverdig at Carte Blanche tillater at 10 av kompaniets 15 dansere er utenlandske og at kompaniet har brukt flere utenlandske koreografer enn norske de siste årene. I følge Horgen er det rimelig at det i hovedsak er norske dansere som jobber i Carte Blanche fordi «dette er vårt nasjonale kompani», og fordi «den hyppige bruken av utenlandske dansere og koreografer gjør at Carte Blanche er i ferd med å miste sin nasjonale identitet og forankring.» Han stiller sågar spørsmål om hvorfor vi da har et nasjonalt kompani.

Horgens beveggrunn for kritikken synes å være spørsmålet om sysselsetting av norske dansere og koreografer og ubalansen mellom antall utdannede dansere i Norge og antall faste stillinger. Det er et problem som det er verdt å diskutere, og det finnes ulike virkemidler som kan bidra til å bedre situasjonen.

Horgens kritikk av Carte Blanche hviler imidlertid på noen mer eller mindre uttalte premisser som det er all grunn til å stille spørsmål ved. 

Norsk identitet?

Først av alt forutsetter Horgen at kriteriet for å være en «nasjonal institusjon» er at institusjonen dyrker «nasjonal identitet». Heldigvis er vi ikke der i Norge i dag. Det er riktig at nasjonsbygging historisk har vært en viktig legitimering av kulturpolitikken, men kunstinstitusjonenes rolle i dagens samfunn er og bør være forankret i helt andre verdier.

Institusjonenes ansvar

Begrunnelsen for den offentlige innsatsen på kulturområdet i dagens Norge er forankret i verdiene demokrati, ytringsfrihet og mangfold. Sammen med de overordnede målene om at scenekunstinstitusjonene skal produsere kunst av høy kvalitet og formidle til flest mulig, kan det stilles spørsmål ved hvilket ansvar institusjonene har for å sysselsette norske kunstnere. Institusjoner som Carte Blanche bidrar uten tvil til å bedre arbeidsvilkårene for dansere og koreografer i Norge. Men dersom kompaniet skulle konkretisere målet om å finne en god balanse mellom norske og utenlandske dansere, slik Horgen etterlyser, er vi over i kvotering. Da settes kriteriet om nasjonalitet foran kvalitetskriteriet.

Da Carte Blanche ble opprettet som privat kompani i 1984, var det i følge stifteren, Jennifer Day, basert på en visjon om multikulturalisme. Hun mente Carte Blanche var et passende navn for et kompani som ønsket å utvikle et unikt danseuttrykk som bare kunne komme fra dansere med ulik kulturell og etnisk bakgrunn. Det var talentet og den enkeltes personlighet som avgjorde om man fikk oppdrag i kompaniet. Mangfold har med andre ord alltid vært en del av Carte Blanche sin kunstneriske profil.

Internasjonalisering

Etter vårt syn er det et underlig premiss at danserne og koreografene må være norske for å skape et «lokalt særpreg» i det kunstneriske uttrykket. Carte Blanche er blant de scenekunstinstitusjonene i Norge som i størst grad har lyktes internasjonalt. En viktig forutsetning for dette er at kompaniet har hatt muligheten til å rekruttere koreografer og dansere på internasjonalt toppnivå, med kvalitet som overordnet utvelgelseskriterium. Med internasjonal suksess blir det også attraktivt for dyktige dansere og koreografer fra ulike steder i verden å komme til Norge for å arbeide med Carte Blanche. Samtidig får verden der ute øynene opp for norske dansere og koreografer. 

Man skulle tro at denne gjensidige utvekslingen er en berikelse så vel for det norske som det internasjonale publikummet, og både for norsk og internasjonal samtidsdans. Det kulturelle mangfoldet Carte Blanche står for, bør snarere sees på som en del av kompaniets styrke enn en svakhet og representerer et særpreg og en kvalitet man i mange andre sammenhenger streber etter.

Morten Gjelten, direktør, Norsk teater- og orkesterforening
Tone Tjemsland, direktør Carte Blanche

Publisert: 25.10.2013 Oppdatert: 12.02.2014