Riksrevisjonens kriterier

Riksrevisor Per Kristian Foss hevder i Dagbladet 3. desember at «bedre styring» vil gi mer midler til kunst, og at det er Riksrevisjonens anbefalinger som vil gi den nødvendige styringsinformasjonen. Men besitter egentlig Riksrevisjonen innsikten som kreves for å vurdere hvilke styringspraksiser som er best i scenekunstinstitusjonene? Hvis fagdepartementet og institusjonene tilpasser seg Riksrevisjonens kriterier, risikerer vi å få mindre og dårligere kunst ut av pengene, skriver NTOs Silje Thingstad i en replikk til Foss i Dagbladet i dag.

Innlegget står på trykk i Dagbladet 08.12.2015. Den fullstendig versjonen av innlegget kan du lese her:

Riksrevisjonens kriterier


Riksrevisor Per Kristian Foss mener at Norsk teater- og orkesterforening (NTO) på en ukritisk måte trekker inn Riksrevisjonens kontroll av scenekunstselskapene i kritikken av stortingsrepresentant Svein Harbergs og Kristian Meisingsets bruk av Revisjonens resultater.

Det er helt riktig at vår kritikk (Dagbladet 26.11.15) ikke bare er rettet mot den politiske anvendelsen av Riksrevisjonens rapport, eller mot Dagbladets og særlig Aftenpostens ukritiske inngang til saken. Vår kritikk er like mye rettet mot selve undersøkelsen av de seks scenekunstselskapene og mot Riksrevisjonens rolle, metode og kompetanse slik den kommer til uttrykk i rapporten. Den kritikken kan vi ikke se at Riksrevisoren kommenterer i sitt svar.

Viktig med åpenhet og god kontroll

Vi anerkjenner fullt ut at det er viktig med åpenhet rundt bruken av offentlige midler og at scenekunstselskapenes økonomistyring skal underlegges kontroll. Vi er selvsagt også helt enige med riksrevisoren i at selskapene skal ha systemer og styringspraksiser som legger til rette for kostnadseffektiv drift.

Foss hevder at «bedre styring» vil gi mer midler til kunst, og at det er Riksrevisjonens anbefalinger som vil gi den nødvendige styringsinformasjonen. Det spørsmålet vi stiller er om Riksrevisjonens vurderinger som ligger til grunn for anbefalingene er legitime, og om Riksrevisjonens anbefalinger faktisk vil bidra til mer effektiv ressursutnyttelse.

Vi stiller spørsmålet om Riksrevisjonens anbefalinger faktisk vil bidra til mer effektiv ressursutnyttelse.

Hvordan kan en undersøkelse av kostnadseffektivitet og økonomistyring, som ser helt bort fra kvaliteten ved den kunsten som produseres, gi svar på hvorvidt institusjonene har anvendt ressursene effektivt for å nå målet om å produsere og formidle kunst nettopp av høy kvalitet? Og hvordan kan en slik ensidig undersøkelse gi svar på hvilke styringspraksiser som legger best mulig til rette for dette?

Riksrevisoren viser til vårt eksempel fra Carte Blanche for å illustrere hvordan et scenekunstselskap kan drive kostnadseffektivt uten å gripe inn i kunstneriske valg. Nå er det slik at Carte Blanche har gjort det kunstneriske valget å bruke de frigjorte midlene til mer komplekse produksjoner. Dette valget gir imidlertid ikke et positivt utslag i Riksrevisjonens effektivitetsmåling fordi det handler om kvalitet. For å tilfredsstille Riksrevisjonen skulle vel Carte Blanche i stedet brukt pengene til å produsere flere forestillinger?

Nødvendig innsikt

I forlengelsen av spørsmålet om metode må man kunne spørre om Riksrevisjonen er rette instans til å vurdere kostnadseffektivitet og økonomistyring i så vidt komplekse og spesialiserte virksomheter som scenekunstinstitusjonene er. Besitter Riksrevisjonen den innsikten som er nødvendig for å vurdere hvilken styringsinformasjon som er relevant og hvilke styringspraksiser som er best?

Det er ikke gitt at en sektorovergripende instans som Riksrevisjonen har denne spesialkompetansen eller at de skal utføre oppgaver som forutsetter en slik kompetanse.

Besitter Riksrevisjonen den nødvendige innsikten for å vurdere hvilke styringspraksiser som er best i så vidt komplekse og spesialiserte virksomheter som scenekunstinstitusjonene?

En hovedbegrunnelse for konklusjonen om at «Scenekunstselskapene ikke har lagt godt nok til rette for kostnadseffektiv drift» er at teatrene ikke fører lønnskostnader til fast ansatte i produksjonsbudsjettene. Etter Riksrevisjonens vurdering innebærer dette at selskapene mangler styringsinformasjon og oversikt over økonomiske konsekvenser av kunstneriske valg.

Revisjonen tar altså for gitt at timeføring av alle lønnskostnader på enkeltproduksjoner vil gi forbedret økonomistyring. Vi mener at denne konklusjonen er basert på manglende innsikt i hvordan teatrenes organisering og styringssystem ivaretar beslutningsgrunnlaget for ressursfordelingen på enkeltproduksjoner, og samtidig legger til rette for nødvendig fleksibilitet og effektiv ressursbruk.

Vi ser ikke bort fra at den styringsinformasjonen som Riksrevisjonen etterspør i noen tilfeller kan være relevant, men for en stor del vil anbefalingen om å føre alle lønnskostnader på enkeltproduksjoner medføre økte administrasjonskostnader og mindre fleksibel utnyttelse av personalressurser.

Med slike konkrete krav om styringsinformasjon griper Riksrevisjonen direkte inn i teatrenes arbeidsmåter og organisering, etter vårt syn uten tilstrekkelig innsikt i teaterdrift og helt uten hensyn til hvert enkelt teaters kunstneriske og organisatoriske egenart.

Kan problemet være at teatrenes styringssystemer ikke passer inn i Riksrevisjonens formaliserte forståelse av hvordan kostnadseffektivitet kan måles?

Kan problemet her snarere være at teatrenes styringssystemer ikke passer inn i Riksrevisjonens formaliserte forståelse av hvordan kostnadseffektivitet kan måles, enn at institusjonene faktisk mangler styringsinformasjon?

Hvem skal føre tilsyn med Riksrevisjonen?

Etter vårt syn er den undersøkelsen som Riksrevisjonen har gjennomført ikke bare en meningsløs bruk av felleskapets midler. Enda mer alvorlig er det om fagdepartementet og institusjonene tilpasser seg Riksrevisjonens kriterier for å unngå fremtidig kritikk. Det vi da risikerer er ikke bare en vridning av styringsmål for å tilfredsstille Riksrevisjonens kriterier, og en detaljstyring som strider mot prinsippet om en armlengdes avstand mellom politikk og kunst. Vi risikerer også at vi får mindre og dårligere kunst ut av pengene. Det har vi ikke råd til, særlig ikke i den krevende økonomiske situasjonen som teatrene nå befinner seg i på grunn av sterkt voksende pensjonskostnader.

Hvem skal føre tilsyn med Riksrevisjonen og sikre at den faktisk bidrar til å gjøre forvaltningen og selskapene bedre og ikke dårligere?

Vi mener at den foreliggende selskapskontrollen reiser grunnleggende spørsmål ved Riksrevisjonens rolle og legitimitet. Hvem skal føre tilsyn med Riksrevisjonen og sikre at denne kontrollinstansen, med et budsjett på over 500 millioner kroner og 450 årsverk, spiller en hensiktsmessig rolle i det offentlige styringssystemet og faktisk bidrar til å gjøre forvaltningen og selskapene bedre og ikke dårligere?

Silje Thingstad
Spesialrådgiver Norsk teater- og orkesterforening

Publisert: 07.12.2015 Oppdatert: 15.04.2016

Relaterte artikler