Provoserende kunst og ytringsmangfold

Silje Hjemdal (FrP) stiller spørsmål ved om det er forsvarlig bruk av skattebetalernes penger å støtte kunst som kan oppleves provoserende. Hun ønsker ikke å begrense ytringsfriheten, men vil likevel den offentlige støtten til ulike kunstuttrykk til livs. Samtidig overser hun at det å ikke ha omsorg for et samfunns ytringsrom og ytringsmangfold er en indirekte begrensning av ytringsfriheten. Dette skriver vår direktør Morten Gjelten i en kommentar til Hjemdals utspill om offentlig støtte til provoserende kunstneriske prosjekter.

Bilde av stående Morten Gjelten på kontoret
Morten Gjelten

Stortingsrepresentant Silje Hjemdal fra FrP har den siste tiden stilt spørsmål ved om det er forsvarlig bruk av skattebetalernes penger å støtte «veldig drøy kunst», slik det siteres i NRK. Hun mener at kunsten skal være fri, men utfordrer ikke desto mindre eksistensberettigelsen til en av viktigste ordningene vi har for å sikre denne friheten; det autonome og kunstfaglige organet Kulturrådet og dets forvaltning av Kulturfondet. Samtidig lanserer hun tanken om at «kanskje en folkejury ville hatt større legitimitet blant folk flest».

Dette kan muligens høres tilforlatelig ut, all den tid deler av Hjemdals kritikk er formulert som spørsmål. Men konsekvensene av de mulige forslagene som ligger innbakt i hennes kritikk er alvorlige nok og bryter med viktige prinsipper i norsk kulturpolitikk- og forvaltning.

Hjemdals logikk

For hva mener stortingsrepresentanten egentlig? Det synes som hun primært mener at ingen kunst skal ha offentlig støtte, og subsidiært at norske politikere burde etablere ordninger hvor i alle fall kunst som kan oppfattes som uanstendig, frastøtende eller på andre måter provoserende av enkelte, ikke skal få offentlig støtte.

Hvis det faktisk er dette hun mener, hva slags tildelingskriterier ser hun for seg at en slik ordning skal ha, og hvem skal utarbeide disse kriteriene? Skal for eksempler søknader som Kulturrådet mottar om støtte til kunstprosjekter, og som i dag vurderes av uavhengige, kunstfaglige representanter, heller underlegges en helhetsvurdering av lekfolk? Eller skal et kunstfaglig organ først vurdere søknader basert på kunstfaglige kriterier, før den samme søknaden undergår en annen vurdering av et annet utvalg, denne gangen basert på kriterier som «alminnelige sømmelighet» eller lignende?

Eller hva hvis det provoserende elementet i kunstverket ikke fanges opp ved første øyekast? Hvem skal ha ansvar for å se etter dette i den kunsten som allerede fins der ute? Hvem skal rapportere tilbake til hvem om hva? Holder det at anonyme Facebook-sider som Sløseriombudsmannen fungerer som kilder for stortingspolitikere, eller endog for Kulturrådet?

Og når noen har rapportert om at noe i et kunstverk fremstår som provoserende på noen, skal visningen av verket da stoppes? Skal kunstnerne måtte betale tilbake de tildelte midlene til «skattebetalerne»? Har ikke de samme skattebetalerne nettopp betalt for at vi har godt fungerende systemer som sørger for at faglig kompetente mennesker, slik det er på alle andre samfunnsfelt, gjør komplekse vurderinger vi ikke alle er skikket til, og som vi noen ganger selvfølgelig kan være uenige i, men som vi like fullt ser at i det store og det hele fungerer som system?

Begrensning av ytringsrommet

Hvis man skulle ha fulgt Hjemdals logikk om at kunstverk som kan virke provoserende ikke burde få offentlig støtte, er det vanskelig å se hvordan vi kan unngå å etablere en eller annen form for moralpoliti eller sømmelighetsråd innenfor kunsten i Norge. Det kan vel ikke et liberalt parti FrP være bekjent ved?

Og til slutt – Hjemdal insisterer på at hun kun vil den offentlige støtten til livs, og ikke på noen måte ønsker å begrense ytringsfriheten.

Vel, en ting vi med glede skal huske 2019 for er at Stortinget vedtok en kulturmelding som forankrer kulturpolitikken i spørsmålet om ytringsfrihet og som understreker det offentliges ansvar for å sikre en infrastruktur som kan ivareta denne friheten. Ser vi oss rundt i Europa se vi tydelige eksempler på at dette ikke kun dreier seg om formell tilgang til ytringsfrihet, men også om ressurser. «Smarte» myndigheter trenger ikke gripe til direkte sensur når kutt i offentlige midler fungerer like godt. Vi har sett det mange steder. Senest i Belgia i fjor høst.

Det å ikke ha omsorg for ytringsrommet er indirekte å begrense ytringsfriheten. Forpliktelsene som staten har pålagt seg selv gjennom grunnlovens vakre §100 løses ikke av markedet alene.

Morten Gjelten, direktør NTO

Publisert: 25.02.2020 Oppdatert: 25.02.2020

Relaterte artikler