Norge er mer enn Oslo

– Ekspertutvalget for regionreformen demonstrerer et underlig foreldet syn på sammenhengen mellom «nasjonale oppdrag» og «hovedstadsfunksjoner», skriver vi i en kronikk i Dagsavisen 6. februar. Den Nationale Scene, Det Norske Blåseensemblet, Trøndelag Teater, Stavanger Symfoniorkester og mange flere bidrar til å utvikle orkestermusikken og scenekunsten i hele Norge, til glede for publikum i hele landet og ikke bare i fylket de har hjemmeadresse i. Som en del av en nasjonal infrastruktur påvirker, samspiller og utfordrer de for eksempel Oslo-Filharmonien, Nationaltheatret, Den Norske Opera & Ballett og Det Norske Teatret.

Et titalls mennesker på scenen, hvorav noen i tidligere tiders kongeklær og militæruniform, løfter armene sammen mot noe vi ikke ser. Ved siden av står en stor globus.
«Ubu», Trøndelag Teater (foto: Aleksandar Ramadanovic)

Dagsavisen 6. februar 2018:

Torsdag 1. februar la kommunal- og moderniseringsdepartementets ekspertutvalg for regionreformen frem en rapport om hvilke ytterligere oppgaver de nye fylkeskommunene bør få. På kulturfeltet foreslås de mest dyptgripende endringer i norsk kulturpolitikk siden 1970-tallet, uten at dette ledsages av et tilsvarende kvalifisert blikk på kulturpolitiske mål, perspektiver eller konsekvenser: Ingen kulturinstitusjoner utenfor Oslo skal lenger være et nasjonalt ansvar eller defineres inn i en nasjonal infrastruktur. Forslaget er både provoserende og dypt problematisk.

«Forslaget er både provoserende og dypt problematisk.»

Ekspertutvalgets mandat har vært å vurdere å flytte mer ansvar fra staten til de nye fylkeskommunene, med krav om at «oppgavefordelingen bør ivareta hensynet til brukerne, lokalt selvstyre og deltakelse, samt nasjonale mål». Nasjonale kulturpolitiske perspektiver er imidlertid fraværende, og forslagene er fremmet utelukkende på regionreformens premisser. Dette til tross for at Stortinget har slått fast at det i forkant av en overføring av oppgaver til et nytt regionalt nivå, skal utredes hvordan den nasjonale kulturpolitikken kan ivaretas og hvordan kvaliteten best kan sikres i den profesjonelle delen av kunst- og kulturlivet.

Foreldet syn 

Utvalget mener at staten bør ha ansvar for oppgaver som «forutsetter et nasjonalt helhetsgrep». Ikke desto mindre oppsiktsvekkende er det at man samtidig foreslår å overføre Bergen Filharmoniske Orkester, Hålogaland Teater, Kilden teater- og konserthus og Rogaland Teater, for å nevne noen, til et rent fylkeskommunalt nivå, og at den generelle begrunnelsen er at disse institusjonene ikke primært ivaretar et nasjonalt oppdrag, og at tilskuddsforvaltningen av disse ikke krever et landsdekkende perspektiv eller nasjonalt forankrede prioriteringer.

«Det er vanskelig å se at det å konsentrere det statlige ansvaret til å dreie seg om et knippe Oslo-institusjoner er god maktfordelingspolitikk.»

Utvalget demonstrerer her et underlig foreldet syn på sammenhengen mellom «nasjonale oppdrag» og det de kaller «hovedstadsfunksjoner», som ikke stemmer overens med den norske virkeligheten. Selv i et desentraliseringsperspektiv er det vanskelig å se at det å konsentrere det statlige ansvaret til å dreie seg om et knippe Oslo-institusjoner er god maktfordelingspolitikk.

Kvalitetsmålet

De nevnte kunstinstitusjonene, sammen med Den Nationale Scene, Det Norske Blåseensemblet i Halden, Trøndelag Teater, Stavanger Symfoniorkester og mange flere, bidrar til å utvikle orkestermusikken og scenekunsten i hele Norge, til glede for publikum i hele landet og ikke bare i fylket de har hjemmeadresse i. Som en del av en nasjonal infrastruktur påvirker, samspiller og utfordrer de Oslo-Filharmonien, Nationaltheatret, Den Norske Opera & Ballett og Det Norske Teatret.

For det er gjerne i dette spennet mellom nasjonale og internasjonale ambisjoner på den ene siden og betydningen for det stedlige kulturlivet på den andre siden, mellom regionale forutsetninger og kunstfaglig kompetanse og vissheten om å bli sett også fra nasjonalt hold – at målet om høyest mulig kunstnerisk kvalitet for et stadig mer sammensatt publikum, uavhengig av geografi, holdes i hevd.  

«Statens engasjement i de nasjonale og regionale institusjonene er et tydelig uttrykk for at Norge er mer enn Oslo.»

Norsk teater- og orkesterforening mener at statens engasjement i disse institusjonene er et tydelig uttrykk for at Norge er mer enn Oslo. På musikk- og scenekunstfeltet er institusjonene viktige bærebjelker, som mye av vitaliteten i det øvrige kulturlivet springer ut fra. Derfor må det også i fremtiden være et nasjonalt ansvar å sikre det profesjonelle kunst- og kulturtilbudet i hele vårt langstrakte land. Dette gjøres etter vårt syn best ved at staten fortsatt investerer direkte i de institusjonene som oppfattes som en betydelig del av en nasjonal infrastruktur. Det nasjonalt viktige må kunne ligge flere steder enn i Oslo.

Allerede desentralisert

I dag er finansieringsansvaret for musikk- og scenekunstinstitusjonene delt mellom stat, fylke og kommune. Makten er med andre ord allerede spredt. Staten står som den viktigste garantisten for å opprettholde et mest mulig likeverdig kulturtilbud i hele landet. Samtidig er den kunstneriske beslutningsmyndigheten og kompetansen desentralisert til et nettverk av sterke, selvstendige og forskjelligartede institusjoner med kunstneriske ledere på åremål.

Felles offentlig ytringsrom

I den nye regjeringsplattformen defineres kunst og kultur som «ytringer med samfunnsbyggende kraft», «forutsetninger for en opplyst samtale» og «en investering i demokratiet og allmenndannelsen». Dette er helt i tråd med NTOs oppfordring om å knytte kulturpolitikkens begrunnelse tydeligere til infrastrukturkravet i Grunnlovens §100, og statens ansvar for å bygge opp et offentlig ytringsrom.

Denne begrunnelsen også ligge til grunn når ansvarsdelingen mellom forvaltningsnivåene vurderes. Teatrene og orkestrene må ikke bli brukt instrumentelt som virkemidler i utviklingen av de nye fylkeskommunene.

Morten Gjelten, direktør Norsk teater- og orkesterforening (NTO)

Publisert: 05.02.2018 Oppdatert: 09.05.2018

Relaterte artikler