Kunstens uttrykk og avtrykk – rapport fra siloen

– Et scenehus' viktighet kan bare måles i det avtrykket forestillingene setter, i hver enkelt og i samfunnet. På lang sikt vil teatrenes betydning avgjøres av avtrykkene, ikke billettsalget. Kommunikasjonsavdelingene skal på sin side synliggjøre kunstutrykket og sikre at forestillingen får et størst mulig avtrykk i det offentlige rom. Dette sa Andreas Wiese under sitt åpningsforedrag på NTOs nettverksseminar for kommunikasjonsmedarbeidere 15. og 16. mars. Wiese er daglig leder ved Litteraturhuset i Oslo og var i en årrekke mediekommentator og teateranmelder i Dagbladet.

Portrettfoto av Andreas Wiese
Andreas Wiese (foto: Brian Olguin)

NTOs nettverksseminar for kommunikasjonsmedarbeidere 15. mars 2018 
Artikkel av Andreas Wiese basert på åpningsforedraget om ytringskunst, media og den offentlige samtalen:

Kunstens uttrykk og avtrykk – rapport fra siloen

Det finnes en rekke særdeles gode spørsmål som aldri vil få fullgode svar. «Hva er kunst» er ett av dem. Og hvis folk legger forskjellige meninger, eller bare en annen vektlegging, i samme begrep er grunnen klargjort for imponerende misforståelser og hule diskusjoner.

Men før jeg overlater «kunst-begrepet» til nachspielenes diskusjoner, la meg gi noen eksempler på ulik vektlegging:

Noen tenker primært på scenekunst som underholdning, der god underholdning er god kunst. Det kan den gjerne være, av og til, men kunst har ikke bare som mål å underholde.

Når en smalere gjeng snakker om kunst kan de være opptatt av kunst for kunstens skyld. Kunst er noe i seg selv og for seg selv. Kontrakten med samfunnet handler bare om kunstens kvalitet som kunst. Nøtta er da: Hvem definerer god kunst? Hvis det er kunstnerne selv er det mye god kunst i landet.

«Kunstens tannhjul er koblet til samfunnet.»

Og til sist: Noen vektlegger kunst som ytring. Gjennom kunstneriske virkemidler skapes et uttrykk som angår det samfunnet det springer ut av. Det skapes et inntrykk hos publikum, som igjen etterlater et avtrykk i samfunnet. Kunstens tannhjul er koblet til samfunnet. Slik påvirker kunsten samfunnet, den blir ikke kunst på frigir.

La meg stå åpent fram: Jeg har dyp respekt for både underholdning og den rene kunst, men jeg er særlig opptatt av kunst som ytring.

Suksesskriterium

Kunstens uttrykk gjør et inntrykk, men det er avtrykket, det som sitter igjen, lenge, som er viktig. Det avtrykket kan selvsagt være intenst personlig: En kjent svensk regissør hadde som mål for sine forestillinger at hver publikummer skulle gå ut av salen og tenke: «Jag måsta ändra mitt liv!». Det er ambisiøst. Men avtrykket kan også være politisk: Som når jeg snakket med en rådmann som hadde vært og sett Olaug Nilssens «Stort og stygt» og fortalte at nå, nå forstod han hva foreldre til autister slet med. Med litt hell husker han det til neste budsjettbehandling også.

Men det er i avtrykket at scenekunsten forsvarer sin eksistens, det er avtrykket som gjør teater og dans viktig. Hvis du trekker fulle hus med et program som ikke etterlater et avtrykk, da er kunsten virkelig skrift i sand, borte med neste bølge.

«Avtrykket kan selvsagt være intenst personlig (…), men også politisk.»

Men hvis man skal måles etter avtrykket, blir noe annet enn billettsalg viktig som kriterium for å måle suksess. Alle som har solgt billetter vet at det er utrolig mye lettere å selge én billett til, til en forestilling som allerede går godt, en til en forestilling som ikke trekker. Og alle som har hatt økonomiansvar for et repertoar, vet at noen titler trekker av seg selv, mens andre, mer ukjente, er tunge lass å trekke.

Men den som for ivrig følger suksesskriteriet allerede kjent og allerede populært slår inn på en vei som vil bli stadig smalere: Nyrekrutteringen forsvinner, og det blir færre og færre forestillinger man kan sette opp: Av Ibsen helst «Peer Gynt», «Et dukkehjem» og «Gjengangere», av Shakespeare «Rome og Julie», «Hamlet» og kanskje «As you like it», men ikke engang «Macbeth» trekker av seg selv – hvis ikke noen dramatiserer Jo Nesbøs versjon, da.

Lyden vi ikke lenger hører

Hvert år skryter alle teatre, som har slikt å skryte av, av sine publikumstall. Publikum er lett å telle, og evig måles kun det tellede, ikke det talte. Men teatrenes kommunikasjons- og markedsavdelinger skal selvsagt ikke bare selge billetter. De skal synliggjøre uttrykket. De skal sikre at forestillingen får et størst mulig avtrykk i det offentlige rom.

«Jeg vet ikke om teater, dans, eller kunst gjør oss til bedre mennesker, men jeg tror den gjør oss til mere menneske.»

Og dette er ikke ment som det nyttige og sunne avtrykket direktoratene kan ønske seg: Snakk sant, ikke drikk så mye og spis gulerøtter. Jeg vet ærlig talt ikke om teater, dans, eller kunst gjør oss til bedre mennesker, men jeg tror den gjør oss til mere menneske. Det er et avtrykk som er vanskelig å måle. Men på lang sikt vil ikke scenekunsten kunne måles i publikumstall: Den vil måles og vurderes i avtrykkets størrelse: Hvor viktig er teatret? Kan det endre mitt liv? Hva betyr scenekunsten i det offentlige rom? Samfunnets beslutningstakere sitter i salen.

Så avtrykk er viktig. Oppmerksomhet i mediene er viktig. Men mediene har store utfordringer: Nettmedier følger ikke de samme reglene som papirmediene. Alle er enig om at vi er midt i en revolusjon. Men da bør man også huske at bare fordi det er revolusjon behøver ikke det å bety at noe blir bedre etterpå. Og lyden du ikke hører, stillheten, er lyden av journalistene som har forsvunnet, med sluttpakker eller AFP. Det er jo ikke scenekunst det klikkes mest på.

«Lykkelig er det teater som har en teaterinteressert journalist i byen.»

Tenk på dette: I Norge har vi nå to – 2 – aviser med et papiropplag over 50 000. Og tenk på dette: Avisene har røffly halvert redaksjonene sine de siste 15 årene. Og de som er særlig attraktive i de gjenværende redaksjonene er generalistene, ikke spesialistene. Lykkelig er det teater som har en teaterinteressert journalist i byen.

Og papiravisene hadde styrker: De gamle papiravisene leverte et utvalg av nyheter i en felles pakke. Du slo opp i avisa for å lese om Rosenborg-Brann, eller for å se på bruktbiler til salgs, men så fikk du annen informasjon inn med sidesynet: Du oppdaget at lakseprisene var gode, at noe skjedde i Gaza, til og med at teatret spilte teater. Det var ikke primært det du leste avisa for, men sidesynet fant det inn. Og dessuten hadde du jo betalt for avisa som pakke.

Informasjonssiloene

Men mens man i papiravisen får informasjon inn i sidesynet, er vi langt mer tunnelorientert i det store, åpne internettlandskapet: Er jeg interessert i Rosenborg-Brann, søker jeg opp Rosenborg-Brann og leser gjerne tre artikler om samme kamp. Får jeg noe inn i sidesynet er det Vålerenga. På nett går vi ned i informasjonssiloer. Der nede informerer vi oss om det vi allerede vet mye om. Alt finnes der ute, men hvem kan lese alt? Vi snikklikker oss gjennom dagen på kontorpulten, men sjekker gjerne de samme få sakene om igjen, i et desperat håp om at verden skal ha blitt et bedre sted siden sist vi klikket inn.

Dessuten kunne alt plutselig måles på nett: Hvor mange klikket, hvor mange leste? Det kan være en dypt deprimerende opplevelse for en kulturengasjert. Selvsagt vil de som er særlig interessert i teater oppsøke teatersiloen, men la oss være ærlige: Teater er ikke førsteinteresse for de fleste som går i teater. Teater, dans, opera og musikk er alle avhengig av sidesynet for å nå sitt publikum.

«Teater, dans, opera og musikk er alle avhengig av sidesynet for å nå sitt publikum.»

Og da står det igjen to spørsmål: Hvordan lager man et alternativt sidesyn? Og hvordan bruker man det til å gi forestillingene et større avtrykk? På Litteraturhuset, der jeg jobber, lager vi møter, møter som må gi et avtrykk, ha en nerve. Vi har enklere produksjoner, men hver går bare én gang. Vi må prøve å tromme opp interesse for hvert enkelt møte.

Men vi er nødt til å lokke inn et nytt publikum hele tiden. Vi kan ikke risikere at gjester på scenen og gjestene i salen i sammen blir ett år eldre for hvert år som går. På Litteraturhuset bruker vi sosiale medier. Selvsagt. Facebook. Det skremmende med Facebook er det lokkende med Facebook: De vet hvor du bor. De vet hva du liker. De kjenner vennene dine. Ja, de selger faktisk vennene dine også. Billig.

Møtene med publikum

Men Facebook er også et splintret medium, det er sterkt fordi det er personer du kjenner som snakker der, men svakheten er at det er et ekkokammer: En ny dyp silo med bare gode venner. Og betalte annonser, da. Og ikke alt er lett å få «organisk spredning» på, på Facebook: Der fungerer det personlige og det emosjonelle, men frustrasjonene klikker bedre enn entusiasme, særlig hvis entusiasmen oppleves som et profesjonelt pliktløp.  Og menneskene klikker bedre enn rollene. Like-knappen lager ikke samtale eller diskusjon: Teatrene vil gjerne ha diskusjonen, men ikke nødvendigvis ta diskusjonen: De vil selv være positive. Og de vil jo nødig at andre skal være negative. Kjør debatt, og lykke til.

Det er i dette landskapet jeg mener formidlingsarrangementene blir viktige for å lage store, dype avtrykk: Ekstratiltakene, møtene med publikum, diskusjonsmøtene rundt forestillingens tema. De tiltakene kan ofte føles som mye arbeid med ukjent resultat: Selger det billetter? Men hvis man i stedet måler i muligheten for å sette avtrykk blir slike aktiviteter gode: Det blir større avtrykk i samfunnet, det blir dypere avtrykk i hvert enkelt som kommer. Scenekunsten blir viktigere.

«Formidlingsarrangementene blir viktige for å lage store, dype avtrykk.»

I følge NTOs statistikk over besøk og aktivitetstall var det blant NTOs medlemmer 181 366 besøkende på 4 222 formidlingsarrangement i fjor. Det er imponerende tall. Et teaterhus kan måle sin popularitet – og sine billettinntekter i publikumstall, men et scenehus' viktighet kan bare måles i det avtrykket forestillingene setter: I hver enkelt og i samfunnet. På lang sikt vil teatrenes betydning avgjøres av avtrykkene, ikke billettsalget.

Og kanskje kan ekstra-aktivitetene rekruttere inn nye venner? Slik at familien blir større, slik at flere mennesker frivillig oppsøker siloen for kunst og kultur? Slik at de gjør scenekunsten synlig i sine venners sidesyn igjen? Det er lov å håpe.

Andreas Wiese 

Publisert: 16.04.2018 Oppdatert: 25.06.2018