Kunsten må være fri

NTOs direktør Morten Gjelten skriver i et innlegg som har fått tittelen «Kunsten må være fri» i Aftenposten torsdag 8. november at musikk- og scenekunstinstitusjonene aldri har brukt armlengdes avstand prinsippet som en unnskyldning for ikke å bidra til å fremme kulturelt mangfold. Innlegget er et svar på Morten Kroghs kronikk «Kulturnasjonens grunnmur» som sto på trykk i avisen fredag 2. november. Gjelten skriver at det selvsagt er legitimt at politikerne formulerer overordnede mål og stiller krav til institusjonene som mottar offentlig støtte, men at dette ikke må forveksles med at de samme politikerne skal fortelle hva kunstnerne skal være opptatt av.

NTOs direktør Morten Gjelten (foto: Bjørn Moe)

Les Gjeltens innlegg slik det ble sendt inn i sin fulle lengde her (en noe forkortet versjon står på trykk i Aftenposten):

Ytringsmangfold og kunstnerisk frihet

I en kronikk i Aftenposten 2. november utfordrer Morten Krogh kunst- og kulturinstitusjonene til å gå inn i arbeidet med kulturelt mangold med en kunstnerisk ambisjon. En ambisjon om at kunsten må være i dialog med det samfunnet vi befinner oss i. Utfordringene er for betydningsfulle til at de skal avvises på et prinsipielt grunnlag, skriver han.  Dette er vi helt enige i.

Det prinsippet Krogh viser til er armlengdesprinsippet som sier at politikerne ikke skal instruere kunsten. Slik han leser stortingsmeldingen om kultur, inkludering og deltakelse «er den ikke et pålegg om hva vi som kunstnere skal mene, tenke og gjøre. Den berører ikke den kunstneriske friheten». Her er vi uenige.

Føringer på repertoaret

Ingen har hevdet at norske politikere forsøker å styre hva kunstnere eller kunstneriske ledere skal mene eller tenke, men derimot at det de siste årene har kommet i overkant mange føringer på hva de skal gjøre. Det handler ikke bare om at institusjonene skal inkludere nye grupper og gjøre kunsten mer tilgjengelig. Når det i meldingen står at «inkludering og mangfold skal vere ein integrert del av ordinær programmering» griper politikken også inn i de kunstneriske valgene, og den kunstneriske retningen på programmet.

Norsk teater- og orkesterforening har alltid vært opptatt av å forsvare kunstens frihet. Dette er forankret i foreningens prinsipielle standpunkt og det står vi ved – fullstendig uavhengig av de politiske målene – som vi i dette tilfellet kan slutte helhjertet opp om. Kunne vi ikke heller lempe på prinsippene og være pragmatiske når det er så lett å enes om verdien av kulturelt mangfold? Nei, mener vi.  Et blikk bakover i historien og ut mot Europa i dag forteller oss hvor viktig det er å stå imot enhver praksis som åpner for at politikerne kan instruere kunstnerne. Og nettopp i politisk medvind er det kanskje særlig viktig å være prinsippfast. Det er da man reder grunnen for hardere vær. Neste gang kan «kulturelt mangfold» være byttet ut med «nasjonale verdier».

«Institusjonene er ikke et støtteapparat», skriver Krogh. Nei, nettopp – og det skal de heller ikke reduseres til. Ei heller til å «speile samtiden» som om det var den oppgaven de, ifølge Krogh,  er gitt av folket og de folkevalgte. Dersom ytringsmangfoldet skal opprettholdes må kunstnerne på fritt grunnlag velge om de vil speile samtiden, eller utfordre og peke i andre retninger. Utgangspunktet for ytringene kan godt være i overensstemmelse med rådende politiske vinder, men at det må være det er noe ganske annet. 

Ambisjoner og dialog

Det er selvsagt legitimt at politikerne formulerer overordnede mål og stiller krav til institusjonene som mottar offentlig støtte. Dagens målstyring av musikk- og scenekunstinstitusjonene inneholder en rekke resultatindikatorer på hvorvidt målene for den enkelte institusjon er oppfylt. En av mange indikatorer er kulturelt mangfold. Det betyr at teatrene gir en årlig rapport til Kulturdepartementet om hvordan de arbeider med mangfold. Dette er offentlig informasjon som er tilgjengelig på våre hjemmesider. Kulturelt mangfold er altså allerede en del av styringsdialogen og denne dialogen er åpen for offentligheten.

Institusjonene har aldri brukt armlengdesprinsippet som en unnskyldning for ikke å bidra til å fremme kulturelt mangfold. Enhver som leser institusjonenes årsrapporter eller inkluderingsmeldingen vil se at musikk- og scenekunstinstitusjonene allerede gjør et omfattende arbeid for å fremme et mangfold av kunstuttrykk og nå et mest mulig sammensatt publikum – og at dette begynte lenge før politikerne kom med sine pålegg.

Likevel er utfordringene fortsatt store. Det er fortsatt langt igjen før «vi» og «de» blir «oss». Når det skjer kan dette bli eventyrlig, skriver Krogh. Ja, og det «eventyrlige» fordrer ambisiøse institusjoner som har tillit fra bevilgende myndigheter, og det fordrer en ambisiøs kulturpolitikk som både legger til rette for institusjonenes mangfoldsarbeid og styrker miljøene utenfor institusjonene. En slik kulturpolitikk kan være vel så ambisiøs og dialogorientert som en kulturpolitikk som instruerer kunstinstitusjonene i hva de skal være opptatt av.

Morten Gjelten, direktør Norsk teater- og orkesterforening


EKSTERNE LENKER:
Kunsten må være fri
Kulturnasjonens grunnmur

Publisert: 20.10.2013 Oppdatert: 18.12.2013