Kulturpolitiske hovedsatsinger med usikre resultater

Vi skriver i Aftenposten i dag at kulturminister Linda Hofstad Helleland burde være kjent med at det hun kaller en «styrking» av kulturen, snarere oppleves som en svekkelse av mulighetene til å ivareta bredden i samfunnsansvaret. Når statsråden samtidig velger å gjengi lettvinte og feilaktige påstander, heller enn å gå disse etter i sømmene, bidrar hun til å reprodusere myter som gjør det vanskeligere å få debatten inn på et etterrettelig spor.

Morten Gjelten (foto: Brian Olguin)

Vårt innlegg er publisert i Aftenposten under overskriften «Hellelands 'styrking' av kunstlivet er en svekkelse» og kan leses her. En lengre versjon av innlegget, slik det opprinnelig ble sendt Aftenposten, kan leses under her:

Kulturpolitiske hovedsatsinger med usikre resultater

Aftenpostens kulturredaktør Sarah Sørheim kritiserer 21. august kulturminister Linda Hofstad Helleland for at kulturpolitikken i hennes periode har blitt redusert til i all hovedsak å dreie seg om samarbeidet mellom kultur og næring og økt privat finansiering av kulturlivet. Helleland svarer på kritikken ved å gjenta det hun ble kritisert for: «regjeringens kulturpolitikk handler om å styrke norsk kultur ved å gi dem flere økonomiske ben å stå på».

Kulturministeren burde være kjent med at store deler av det profesjonelle kunstlivet opplever denne «styrkingen» snarere som en svekkelse av mulighetene til å videreutvikle tilbudet til publikum og ivareta bredden i samfunnsansvaret. Teatrene og orkestrene – som allerede er underadministrerte virksomheter og hvor produksjonskapasiteten i mange tilfeller allerede er utnyttet til det fulle – har for eksempel fått sine rammevilkår redusert de siste årene grunnet manglende lønns- og priskompensasjon, mens gaveforsterkningsordningen ikke har stimulert til mer privat finansiering.

Manglende faglige begrunnelser

Likevel insisterer kulturministeren på at Solberg-regjeringen har styrket kulturlivet, det offentlig-private samarbeidet og den totale finansieringen av norsk kunst og kultur, fremfor å si det som det er: at regjeringen ønsker å styrke kulturlivet på denne måten, men at det ikke nødvendigvis er resultatet.

NTO savner faglige begrunnelser for hvorfor de nye ordningene Helleland viser til har vært hovedsatsinger i kulturpolitikken, mens direkte tilskudd til etablerte strukturer reduseres, og rammene for selve innholdsproduksjonen og den langsiktige, grunnleggende kunstneriske utviklingen og nyskapingen svekkes.

Økte bevilgninger har kommet kunstnere og publikum til gode

Statsråden refererer til Kulturutredningen 2014 når hun på NRK Dagsnytt atten 21. august sier at Kulturløftets økning av budsjetter ga mindre kulturbruk og dårligere lønn til kunstnere.

Sannheten er at på musikk- og scenekunstområdet førte forutsigbare rammevilkår og særskilte investeringer til at så vel frilansere som fast ansatte kunstnere kunne holde tritt med den ordinære lønnsutviklingen, at aktiviteten og tilbudet til publikum ble opprettholdt og i mange tilfeller styrket – trass store pensjonsutgifter – samt at kunsten og publikum endelig fikk egnede og helt nødvendige lokaler, også i regionene.

Reproduksjon av myter

Kulturdepartementet kjenner til svakhetene ved Kulturutredningen, og til dokumentasjon som motbeviser deler av konklusjonene derfra. Vi forstår at det kan gå fort i svingene for noen hver, slik det jo også gjør for Aftenpostens kulturredaktør når hun hevder at å «pøse» penger inn i kultur – heller enn å snakke om økonomisk styrking – ikke bidro til å øke «kvaliteten på kulturproduksjonen», en påstand det er vanskelig å finne belegg for.

En statsråd står imidlertid i en særstilling og sitter på et apparat som kan gå lettvinte og feilaktige påstander, som stadig gjentas og fester seg i folks bevissthet, nærmere etter i sømmene. I stedet velger hun altså å reprodusere myter.

Morten Gjelten
Direktør Norsk teater- og orkesterforening

Publisert: 28.08.2017 Oppdatert: 03.09.2017