Innholdsjaget i kulturdebatten

I motsetning til andre samfunnssektorer med høy offentlig støtte, der politikerne går inn med klare oppfatninger om sektorens konkrete mål og resultater, vil det i kultursektoren være en større avstand mellom det politiske og det operative nivå. Dette skriver Bernt Bauge, administrerende direktør ved Bergen Filharmoniske Orkester, i et innspill til debatten om større kulturpolitisk fokus på innhold og kulturlederes synlighet. Medias manglende interesse for hvordan innholdssiden bedømmes og vanskeligheten med å slippe til i spaltene er også temaer han tar opp.

Kronikken er også sendt Aftenposten, men avisen hadde ikke anledning til å publisere den.

Innholdsjaget i kulturdebatten


Erlend Høyersten satt godt på sin høye danske hest da han sparket ned på sine norske institusjonskolleger – ganske så kjepphøyt. Men han lot også hesten spenne ben under sitt eget postulat; det er altfor liten debatt om kunstens innhold og for mye snakk om penger. I stedet for da å utdype hva det er på innholdssiden han vil debattere, snakket han ned behovet for offentlig støtte til kulturlivet.

Å hevde at kulturinstitusjonene blir «ufrie» med høy andel offentlig støtte, er blitt et mantra for flere. Hvordan en slik selvmotsigelse kan festne seg som en slags sannhet er vanskelig å begripe. Påstanden er dessuten blitt enda mindre gyldig under den sittende regjering, som prisverdig nok har tydeliggjort rollefordelingen mellom staten og institusjonene. Den statlige rammestyring av institusjonene, underlagt noen få overordnete kulturpolitiske mål, er trolig den mest kunstnerisk frigjørende styringsmodell man vel realistisk kan tenke seg. Den tydeliggjør armlengdes avstand-prinsippet, der staten holder seg fra å blande seg inn i institusjonenes kunstneriske styring. Det er institusjonene selv som skal definere konkrete mål for oppgaveutførelsen.

I dette grunnleggende forhold ligger nok også muligens noe av årsaken til at det ikke er så naturlig å diskutere «kunstens innhold» som del av den offentlige kulturpolitiske debatt.  I motsetning til andre samfunnssektorer med høy – og høyere – offentlig støtte, som helsevesen, skole og utdanning, der politikerne går inn med klare oppfatninger om den respektive sektors konkrete mål og resultater, vil det i kultursektoren per definisjon være en større avstand mellom det politiske og det operative nivå.

Har media interessert seg nevneverdig for hvordan innholdssiden bedømmes?

Innholdsjaget i det offentlige ordskiftet nå minner meg om tiden da spørsmålet om nytt operahus i Oslo stod høyt på den politiske agendaen. Mange beklaget seg over at debatten mest dreide seg om lokalisering og kostnader, og ikke om hva operahuset skulle inneholde. Men få kunne tydeliggjøre hva man da var ute etter å diskutere.  Svaret var overordnet sett like enkelt som det var intuitivt: Huset skal naturligvis produsere og formidle opera, ballett og konserter av høy kvalitet for et bredt publikum. Punktum.  Utformingen av det konkrete innhold innenfor disse målsettingene ville det så være opp til den enhver tid sittende ledelse i operahuset å ivareta, og deretter bli bedømt i forhold til. Det gjelder fortsatt. 

Medias tause ignoranse

Samtidig synes debatten den seneste tid helt å overse det faktum at neppe tidligere har de statlig støttede kulturinstitusjonene vært grundigere lagt under myndighetenes lupe – også med tanke på vurdering av innhold, enn nå. Over de siste tre år har Kulturdepartementet gjennom ekspertutvalg systematisk evaluert teatre og orkestre, herunder også Bergen Filharmoniske Orkester, både med hensyn til hvorfor og hva institusjonene leverer tilbake til samfunnet, hvordan og hvor effektivt dette skjer. Denne bedømmelse går langt utover en overflatisk vurdering av institusjonenes «omdømme», slik Per Boye Hansen indikerer som sin bekymring i Aftenposten. Men har media, for ikke å si kulturpolitikerne, interessert seg nevneverdig for hvordan innholdssiden slik bedømmes? Bergen Filharmoniske ble svært positivt vurdert, men formidlingen av dette ble møtt med taus ignoranse av offentligheten. Et betydelig materiale fra disse evalueringene kunne kanskje etter hvert danne grunnlag for interessante analyser og vurderinger fra en oppegående journalist. Men det er vel for mye å håpe på?

Sune Nordgren hevder samtidig – også i Aftenposten – at kulturlederne er for usynlige. Min påstand er heller at vi slipper for lite til, i takt med medias innsnevring av sin dekning av kulturlivets faktiske leveranser. Bård Vegard Solhjell tar til orde for at digitaliseringens utfordringer i kultursektoren må settes på den kulturpolitiske dagsorden. Jeg kunne ikke vært mer enig. Men hvorfor er det da ikke interessant for media å trekke frem de pilotprosjekt som faktisk skjer på den fronten allerede i dag. Bergen Filharmoniske Orkesters digitaltkonserthus.no er for meg et nærliggende eksempel.

Sune Nordgren hevder at kulturlederne er for usynlige. Min påstand er heller at vi slipper for lite til.

Høyersten er opptatt av at samfunnet er i forandring, og at kulturlivet må forstå sin endrete samfunnsrolle. Hvorfor er det da ikke interessant for de nasjonale media å i hvert fall observere at en nasjonal kulturinstitusjon som Bergen Filharmoniske Orkester tar et utvidet samfunnsansvar og etablerer sitt eget ungdomssymfoniorkester?

Når regjeringen nå så tydelig oppfordrer institusjonene om å søke støtte også fra privat sektor, og det dessuten legges opp til gaveforsterkningsordninger også for flere felt enn kun museumssektoren, ja, da skapes det rom og ekstra insitament for at institusjonene kan inngå fruktbare partnerskap med stiftelser, privatpersoner og kommersielt næringsliv. Her slår naturligvis både nasjonale og lokale variasjoner, institusjonenes ulike potensiale og attraktivitet og dessuten konjunkturbestemte svingninger, inn.  Men Bergen Filharmoniske Orkester kan – i likhet med Høyerstens danske institusjon – vise til rekordartet tilfang av privat støtte; over 50 millioner de seneste år.  Heller ikke dette har interessert hovedstadens medier nevneverdig.

Den profesjonelle infrastrukturen må være på plass for at private skal interessere seg for et samarbeid med kulturlivet.

Privat samarbeid

Men en stor privat giverglede gjør ikke betydningen av sterk og fortsatt styrket offentlig innsats mindre viktig. Tvert imot, hele den profesjonelle infrastrukturen må være på plass for at private skal interessere seg for et samarbeid med kulturlivet, ikke minst er dette en forutsetning for at den private støtten kan forløse kunstneriske og formidlingsmessige viktige prosjekt. En slik struktur kan i et lite land som Norge bare sikres gjennom langsiktig og stabilt høy offentlig støtte. Å hevde noe annet er å være blind for realitetene i kulturinstitusjonenes driftsforutsetninger.

Det vil alltid være kulturpolitisk fokus på penger og bevilgningsmessige prioriteringer.  Innholdssiden må være kjent som forutsetning for den offentlige diskusjonen omkring dette, som jo dypest sett handler om rammevilkårene for den kunstneriske (ytrings-)friheten. Men den diskusjonen blir først interessant når offentligheten er tilstrekkelig opplyst. Media og politikere må ikke bare – «fake» interesse for innholdet, men vise det i praksis over tid.

Bernt Bauge
Administrerende direktør, Bergen Filharmoniske Orkester

Publisert: 30.10.2015 Oppdatert: 15.04.2016