Det vanskelige armlengdesprinsippet

KrF Oslos forslag om å gi Oslo Nye Teater tilskudd basert på et innholdsmessig kriterium er en direkte inngripen i teatrets programmering, skriver NTOs direktør Morten Gjelten i Dagsavisen i dag.

Morten Gjelten (foto: Brian Olguin)

Dagsavisen 17. september 2015:

KrF er blant de politiske partiene som tradisjonelt har hatt en reflektert kulturpolitikk. Ikke minst har partiet lagt betydelig vekt på prinsippet om en armlengdes avstand mellom politikk og kunst. I KrFs partiprogram kan vi lese at «Statens oppgave er å stimulere [kulturen], ikke styre de[n].» En ambisjon i Oslo-programmet er at «Oslo skal være en internasjonalt ledende kulturby. Det oppnår vi gjennom en fri, sterk og selvstendig kultursektor.»

Slik det fremkommer i Dagsavisen 10. september foreslår KrF likevel å avvikle tilskuddet til Oslo Nye Teater og bruke halvparten av midlene på en egen tilskuddspott for talentsatsing og «osloske» oppsettinger ved byens teatre. Slik førstekandidat for KrF i Oslo Erik Lunde er sitert i Dagsavisen kan «det godt tenkes at disse midlene kan tilfalle Oslo Nye Teater». Men det vil altså i så fall være hvis teatret programmerer i henhold til «oslosk», som Lunde foreløpig definerer som «å ta tak i Oslos egen historie, Oslos folkeliv og kulturaktører».

Fra repertoar til forvaltning

Begrepet «Oslosk» har KrF, slik Dagsavisen påpeker, lånt fra Oslo Nye Teaters egen formulering om at teatret «har et folkelig repertoar og skal være oslosk, morsomt og mangfoldig.». KrF velger altså å gjøre et begrep som Oslo Nye Teater har brukt for å si noe om sin særegne kunstneriske profil og repertoarvalg til et forvaltningsbegrep som skal styre bruken av midlene i en kommunal tilskuddsordning.

Det vil alltid være en spenning mellom politiske krav og kunstnerisk autonomi. Men med dette forslaget om en tilskuddsordning basert på et innholdsmessig kriterium griper KrF direkte inn i teatrenes programmering og innholdsproduksjon, stikk i strid med armlengdesprinsippet.

Nå kan «oslosk» fremstå som et ufarlig kriterium, men hva om det ble foreslått at statens driftsmidler til de autonome teaterinstitusjonene i stedet skulle kanaliseres til forestillinger som fremmer norske, nasjonale verdier?

Prinsippet er det samme. Det er aldri legitimt å legge politiske føringer på hva kunsten skal konsentrere seg om, uavhengig av om politikken er god eller dårlig. Etter vårt syn må armlengdesprinsippet ligge til grunn for både den statlige og den lokale kulturpolitikken. Det handler om å lage strukturer som tåler ulike politiske vinder.

Morten Gjelten
Direktør Norsk teater- og orkesterforening

Innlegget ligger ikke ute på Dagsavisens nettsider.

Publisert: 17.09.2015 Oppdatert: 17.11.2015