Å legge til rette

Det er liten grunn til å tro at en regjering som tar til orde for en mer kunnskapsbasert kulturpolitikk vil ha særlig stor nytte av Kristian Meisingsets «Kulturbløffen» i politikkutformingen, skriver NTOs spesialrådgiver Silje Thingstad i denne kommentaren. Likevel kan det hende at boken oppleves som relevant i deler av norsk teaterliv som – uten nødvendigvis å dele konklusjonene – er med på å levere argumenter til Meisingset og cos såkalte liberale kulturpolitikk, skriver hun.

Silje Thingstad (foto: Bjørn Moe)

Å legge til rette
 

En kommentar til KULTURBLØFFEN – Hvordan vi sviktet eliten og fornærmet folk flest (Kristian Meisingset, Cappelen Damm 2013)

En av de bøkene som var med på å prege høstens kulturpolitiske debatt rundt regjeringsskiftet var Kristian Meisingsets Kulturbløffen med undertittelen Hvordan vi sviktet eliten og fornærmet folk flest. Meisingset er medredaktør i Minerva og medforfatter av Kultur for kulturens skyld – skisse til en liberal kulturpolitikk som ble publisert av den liberale tankesmien Civita i fjor.  

Også denne gangen klarte Meisingset å få bred medieoppmerksomhet om en bok som mange av oss har vanskelig for å ta helt på alvor som et vektig innlegg i det kulturpolitiske ordskiftet. Anmeldelser og kommentarer har vært overveiende negative. Boken er bl.a. blitt kritisert for å være «ufrivillig komisk» og «merkelig gammeldags» (Geir Ramnefjell i Dagbladet), «gnistrende upresis» og «subjektiv» (Kari Marstein i Dagsavisen) og preget av manglende forståelse for kunstens betydning (Per Boye Hansen i Dagsavisen). Det er stilt spørsmål ved det empiriske og statistiske grunnlaget for Meisingsets påstander (bl.a. av professor ved Handelshøgskolen BI, Anne Britt Gran i Klassekampen), og i følge Jostein Gripsrud, professor i Medievitenskap ved UiB, lever ikke boken opp til verken faglige eller intellektuelle krav man må kunne stille til et så ambisiøst prosjekt (jf. Kulturbløff og kunstran, du liksom i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift). Lasse Midttun i Morgenbladet er nokså knusende avfeiende når han slår fast at «Meisingset har en sterk vilje til å delta i kulturdebatten, men en utfordring når det gjelder å skrive noe som faktisk føles relevant for norsk kunst- og kulturliv».

Når boken likevel fikk så stor oppmerksomhet, kan det delvis skyldes at den kulturpolitiske meningsproduksjonen er fattig, eller at de mer interessante refleksjonene vanskelig når frem i mediene. Men det kan også skyldes at Meisingset og Civita/Minerva-miljøet til dels blir oppfattet som en kulturpolitisk tankesmie for den nye regjeringen. Samtidig ser vi noen påfallende likheter mellom noen av Meisingsets analyser og deler av den strukturkritikken som fremføres i de mer interne teaterdebattene. Slik sett kan det hende at boken likevel oppleves som relevant i deler av norsk kunstliv – som i sin kritikk av strukturene i norsk teater er med på å levere argumenter til Meisingset og cos såkalte liberale kulturpolitikk – selv om konklusjonene ikke nødvendigvis deles.

Tynt kildemateriale  

Til forskjell fra Kultur for kulturens skyld, skisseres det få konkrete kulturpolitiske forslag i Kulturbløffen. I stedet kan boken leses som et forsøk på en slags kulturanalyse basert på Meisingsets subjektive kunstopplevelser og samtaler med et utvalg kunstnere, ledere i norsk kunst- og kulturliv, forskere etc. – vinklet inn mot bokens hovedkonklusjon: Det sosialdemokratiske og egalitære kulturpolitiske målet om at kunsten skal være tilgjengelig for alle er både feilslått og uoppnåelig. Resultatet av denne politikken er at «enorme midler» kanaliseres til middelmådig kunst, mens den gode kunsten for de få utvalgte ikke får nok. Dermed ødelegger utjevningspolitikken for «eliten» samtidig som den, paradoksalt nok, bidrar til større kulturelle klasseskiller ved å subsidiere kunstinstitusjoner som likevel ikke når «folk flest».

Politiske dokumenter inngår i liten grad i kildematerialet hans.

Karakteristikkene av boken som «upresis» og «merkelig gammeldags» er treffende på flere måter. For det første henger Meisingset igjen i en påstand om at kulturpolitikken i dag er begrunnet i nasjonsbygging og ønsket om å konstruere et enhetlig kulturelt fellesskap. Det er mulig han mener at denne begrunnelsen fortsatt er førende for praktisk politikk, eller at det er dette som er den alminnelige oppfatningen av hvorfor vi har en offentlig kulturpolitikk. Politiske dokumenter inngår i liten grad i kildematerialet hans.

I aktuelle stortingsmeldinger, proposisjoner og utredninger er den uttalte begrunnelsen for den offentlige innsatsen på kulturområdet forankret i verdiene demokrati, ytringsfrihet og mangfold. Med utgangspunkt i disse verdiene skal kulturpolitikken både legge til rette for at det produseres kunst av høyest mulig kvalitet og for at den kunsten som produseres formidles til flest mulig.

Meisingsets forsvar for mangfold fremfor en streben etter en enhetlig fellesskapskultur er slik sett verken noe nytt eller kontroversielt anno 2013. Snarere bedriver han langt på vei en fordumming av kulturpolitikken og en reduksjon og karikering av kulturpolitiske verdier og mål. Slik blir det enkelt å kritisere kulturpolitikken for feilslått ideologi og manglende måloppnåelse, men kritikken blir uinteressant og lite treffsikker.

Foreldet begrepsapparat

For det andre opererer Meisingset med et forunderlig foreldet og unyansert begrepsapparat. Han deler befolkning greit i to – «kultureliten» som vil ha «finkultur» og «folket»/«folk flest» som vil ha kommersiell underholdning. Dermed blir det umulig for ham å gripe det mangfoldet og den kompleksiteten som preger både uttrykkssiden og dagens publikum. Det eneste relevante publikummet for kunsten er, i følge forfatteren, «eliten» og ethvert forsøk på formidling utover «kjennerne», som allerede er innenfor og besitter definisjonsmakten, er fåfengt og arrogant.

Meisingset deler befolkning greit i to. 

Dermed er grunnen beredt for den såkalte liberale kulturpolitikken som skisserer i Kultur for kulturens skyld, hvor forfatterne forkaster hele formidlingsdimensjonen med et lett skuldertrekk til store deler av dagens publikum – som han antyder at likevel ikke kan skjelne mellom skitt og kanel. For å sitere Stian Vallum i Adresseavisen: «Det er arrogant, det».

Like fullt er det flere av oss, deriblant Norsk teater- og orkesterforening, som fra tid til annen har funnet det nødvendig å minne om at ikke alle er kunstinteresserte, og at vi risikerer å svikte både kunsten og publikum dersom det stilles politiske krav om at kunsten skal tilpasses bestemte målgrupper – og særlig de segmentene som i utgangspunktet ikke er videre interesserte. Men dette rokker ikke ved det kulturpolitiske delmålet om å formidle kunsten til flest mulig – noe som er fullt ut forenlig med målet om å produsere kunst av høy kvalitet – selv om det kan være aldri så krevende.

Strukturkritikk

Meisingset er særlig opptatt av teaterinstitusjonene fordi de representerer en stor utgiftspost på kulturbudsjettet. Han mener at teatrene nødvendigvis ikke kan være for både «eliten» og «folket». I stedet har de offentlig finansierte teatrene endt opp et sted midt i mellom og konkurrerer med privatteatrene som allerede gir folket det de vil ha.

Her møtes Meisingset og Hans Henriksen, professor og leder ved regilinjen ved Kunsthøgskolen i Oslo. I Klassekampen 10. desember kritiserer Henriksen det han kaller for «hybridmodellen» i norsk teater og tar opp igjen en debatt som fant sted omtrent på samme tid i fjor på Scenekunst.no hvor Henriksens innlegg fikk en rekke støttende kommentarer.

I følge Hans Henriksen er hovedproblemet ved de offentlige teatrene er at de er hybrider som skal vise alt – både store, kommersielle musikaler og smale, nyskapende forestillinger. Han hevder at de offentlig støttede teatrene i stadig større grad blir avhengige av billettinntekter og dermed blir for like de private teatrene i programmering og pris. Dette vil på sikt undergrave legitimiteten til de offentlig støttede institusjonene, mener Henriksen som etterlyser en grunnleggende strukturdebatt.

Meisingsets løsning kjenner vi fra Kultur for kulturens skyld. Den er å nedlegge de offentlig støttede teatrene i deres nåværende form ved å erstattes driftsstøtten med produksjonsstøtte som forvaltes av et eget kunstfaglig kompetent utvalg (om vi forstår forfatternes inkonsistente forslag riktig). I Kulturbløffen henter han argumenter fra samtaler med et utvalg ledere i norsk kunstliv som hevder at bevilgningsøkningen til teatrene ikke har ført til annet enn voksende administrasjoner, og at pengene gir institusjonene råd til å opprettholde foreldede strukturer og handlingsmønstre. Det hevdes at teatrene er for like, at institusjonalisering skaper unødvendig vegger mellom de som er innenfor og utenfor, og at pengene i liten grad følger de kunstneriske ideene. Institusjonene er ufleksible, lite innovative og mangler internasjonal orientering, men det er bra at de utfordres fra det såkalte «frie feltet». Dette er påstander som i mange tilfeller er blitt inngående imøtegått. Likevel er de blitt gjentatt så ofte at man kan se spor av dem også i politiske dokumenter.

Manglende konsekvensanalyse

Hvilke konsekvenser det ville få for den videre utviklingen av scenekunsten om det offentlige driftstilskuddet til det eksisterende nettet av autonome teaterinstitusjoner rundt om i landet opphørte eller ble redusert reflekteres det sjeldnere over. Hvilken betydning vil det for eksempel få om den spisskompetansen som teatrene rundt om i landet representerer bygges ned – ikke bare den kunstneriske kompetansen, men også de øvrige teaterfaglige kompetansene som skjuler seg i sekkebetegnelsen «tekniske og administrative årsverk»? Og hvilke konsekvenser vil det få om den kunstfaglige definisjonsmakten som i dag er spredt blant et mangfold av autonome institusjoner, med en kunstnerisk ledelse på åremål, sentraliseres?

Hvilke konsekvenser vil det få om den kunstfaglige definisjonsmakten som i dag er spredt blant et mangfold av autonome institusjoner sentraliseres?

I stedet for å tenke at kulturpolitikken skal tvinge frem radikale strukturendringer ovenfra uten å kjenne til konsekvensene, kan man jo begynne med å bygge kulturpolitisk opp under de endringene som vi allerede ser tendenser til i teaterlandskapet og som har bidratt til en større grad av fleksibilitet.

Blant annet kan scenekunstkompanienes produksjonsvilkår bedres gjennom en styrking av Kulturfondet, og Kulturrådet kan gis større muligheter for blant annet å styrke basisfinansieringen – en ordning som utfordrer den tradisjonelle kulturpolitiske organiseringen med prosjektfinansiering på den ene siden og fast driftsstøtte på den andre siden og som sikrer flere kompanier (dog stadig for få) større kontinuitet i det kunstneriske arbeidet gjennom flerårig støtte. Staten kan ta et større ansvar for finansieringen av de tre programmerende teatrene Black Box Teater, BIT Teatergarasjen og Teaterhuset Avant Garden og legge til rette for en videre utvikling av samarbeidet mellom de programmerende og produserende teatrene og mellom de produserende teatrene og scenekunstkompaniene. Og Norsk Scenekunstbruk kan styrkes slik at deres formidlingsordning kan utvides både utover Den kulturelle skolesekken og inn mot de produserende teatrene. Samtidig kan periodiske evalueringer av teatrene og orkestrene, kombinert med en forenklet mål- og resultatstyring, i større grad bidra til å dyrke frem de ulike virksomhetenes organisatoriske og kunstneriske egenart.

Til forskjell fra Meisingsets etterlysning av politisk styrte strukturendringer, vil en slik tilretteleggende scenekunstpolitikk være i tråd med den nye regjeringens signaler om en såkalt «nedenfra og opp politikk» som vi må tro betyr å ta utgangspunkt i eksisterende virksomheter som har vokst frem på basis av kunstneriske initiativ og samtidig stimulere nye. Det vil også være i tråd med regjeringens ønske om å styrke institusjonenes autonomi og spre den kunstfaglige definisjonsmakten.

Mangfold

I den grad det er mulig å lese noen signaler ut av regjeringens endelige budsjettfremlegg, som med små endringer ble vedtatt i stortinget 10. desember, er det nettopp en slik retning vi kan ane i form av konkrete forslag. Blant annet ble Stoltenberg-regjeringens forslag om å styrke avsetningen til scenekunst under Kulturfondet med nærmere 14 pst. opprettholdt etter budsjettforliket mellom regjeringspartiene og KrF/Venstre og de tre programmerende teatrene Black Box Teater, BIT Teatergarasjen og Teaterhuset Avant Garden ble styrket i tilleggsproposisjonen.

Særlig gledelig er det at regjeringen med dette synes å anerkjenne den betydningen de programmerende teatrene har for utviklingen av scenekunsten i Norge – både som formidlere og co-produsenter av scenekunst med et nasjonalt og internasjonalt nedslagsfelt, og i kraft av den unike kompetansen de besitter. Vi minner om at de kompaniene som i dag mottar basisfinansiering fra Norsk kulturråd har opparbeidet seg den posisjon de har i dag nettopp gjennom årelange samarbeid med de programmerende teatrene.

Scenekunstkompaniene er likeså forskjellige som teaterinstitusjonene.

Og det er vel strengt tatt disse ni kompaniene som mottar basisstøtte og noen flere det vises til når man sier at det såkalte «frie feltet» hevder seg internasjonalt. Enda flere er nok i berøring med det internasjonale markedet, mens største delen av dem har sin virksomhet i all hovedsak i Norge og for en stor del innenfor Den kulturelle skolesekken. Slik sett er kompaniene likeså forskjellige som teaterinstitusjonene – i et landskap som er preget av ulike kunstsyn og estetiske og organisatoriske forskjeller på kryss og tvers av et konstruert skille mellom det såkalte «frie feltet» og «institusjonsfeltet». 

Marginalisering av teatret

Regjering har også vist vilje til i stor grad å opprettholde rammene for de produserende teatrene, selv om det er bekymringsfullt at budsjettforslaget forholder seg så vidt passivt til de svært alvorlige økonomiske utfordringene som særlig de store teatrene og symfoniorkestrene står overfor på grunn av raskt økende pensjonskostnader. Det Meisingset og Henriksen har rett i er at de økonomiske rammene nødvendigvis er med på å definere teatrenes handlingsrom (selv om staten ikke opererer med definerte inntjeningskrav), og vi applauderer mer offentlig støtte som kan utvide mulighetene for kunstnerisk utvikling og risiko. Men premisset om at kunstnerisk interessant teater nødvendigvis ikke kan kombineres med teater for et bredere publikum er ikke selvforklarende.

 Neglisjeringen av publikum er problematisk.

Samtidig er neglisjeringen av publikum problematisk på flere måter. At privatteatrene vil kunne ivareta det mangfoldet og den kvaliteten i tilbudet som de offentlig støttede teatrene i dag – samlet sett på små og store scener – gir et bredere publikum, bare privatteatrene slipper den påståtte konkurransesituasjonen, forutsetter i det minste en overdreven tro på markedet.

I tillegg til at man risikerer å forringe teatertilbudet betraktelig, vil forslaget om å redusere det offentlig støttede teatret til et teater kun for de spesielt interesserte sette kulturpolitikken under ytterligere press. Vi er de første til å være enige i at publikumstall ikke skal være det eneste og overordnede målet. Men et spørsmål som verken Meisingset eller Henriksen stiller er hvilken betydning en slik marginalisering av teatret – som følger av å kutte båndene til et allment interessert publikum – vil få for legitimeringen av offentlig støtte på sikt, og derigjennom for den videre utviklingen av teaterkunsten i Norge.

Det er liten grunn til å tro at en regjering som tar til orde for en mer kunnskapsbasert kulturpolitikk vil ha særlig stor nytte av Kulturbløffen i politikkutformingen. Det Meisingset har bidratt til, som er positivt, er at han har fremprovosert flere skarpe kulturpolitiske refleksjoner hos journalister og kommentatorer – noe som vi ellers ikke ser for mye av i norske medier. Så får vi se om Meisingset får likeså stor oppmerksomhet for neste bok han måtte få utgitt – i et land han selv mener legger kulturpolitisk til rette for at det gis ut alt for mange middelmådige bøker.  

Silje M. Thingstad
Spesialrådgiver, Norsk teater- og orkesterforening

LAST NED KOMMENTAREN SOM PDF-FIL HER

Publisert: 18.12.2013 Oppdatert: 17.11.2015