Ikke skyt de uavhengige, eller hvor er de frie kunster blitt av?

Hvordan skal man takle ekstremistiske ideer og handlinger når katta er ute av sekken, spør den ungarske dramaturgen Laszlo Upor i denne artikkelen. Han skriver om dagens antidemokratiske tendenser i Ungarn, hvor teatrene oppmuntres til å styrke sann patriotisme ved å gjenoppbygge «nasjonale verdier».

I artikkelen «Ikke skyt de uavhengige?» tar den ungarske dramaturgen og universitetslæreren Laszlo Upor oss med til sitt hjemland. Et solid demokrati hvor kulturlivet blomstrer, men hvor det også finnes merkbare antidemokratiske tendenser og flørten med ekstremistiske ideer og velgere har pågått lenge.

Laszlo Upor (f. 1957) er dramaturg, oversetter, essayist og universitetslærer. De siste 25 årene har han undervist ved Budapest film- og teaterhøgkole (Budapest University of Film and Theatre), med samtidsdramatikk- og teater som spesialfelt, og vært gjesteforeleser ved flere andre universiteter i Ungarn og andre land. Som dramaturg har han arbeidet for en rekke ledende teaterkompanier. Upor har oversatt flere bøker og rundt 50 skuespill. Han har skrevet artikler om samtidsdramatikk og -teater, skuespill og gjort dramatiseringer for dukketeatre og dansekompanier.

LAST NED ARTIKKELEN
LAST NED ARTIKKELEN PÅ ENGELSK

SEND OSS GJERNE EN E-POST FOR Å FÅ ARTIKKELSAMLINGEN TILSENDT. 


Ikke skyt de uavhengige, eller hvor er de frie kunster blitt av?

 

Innledning: Har du sett Budapest by night?

Hvis du besøker Ungarn, har du gode muligheter til å treffe fantastiske mennesker, la deg henføre av landskapet eller beundre gamle og nye praktbygg i byene våre, spise godt med nydelige viner til, oppleve konserter og teaterforestillinger av høyeste kvalitet og minnes det hele som noe av det fineste du har opplevd. Imidlertid er det også gode sjanser for å støte på heslige og desperate mennesker, havne i avskyelige situasjoner, være vitne til fullstendig håpløshet og forfall, lide deg gjennom kjedelige fremføringer av dårlig kunst – for på veien hjem å spørre deg selv: Hvordan kan folk leve i et sånt høl?

Din oppfatning av dette landet, folket, politikken og kulturen kan bygge på tilfeldigheter og på hvor du henter første- og andrehåndsinformasjonen din fra (og naturligvis på dine personlige preferanser). Er det ikke slik nesten uansett hvor du reiser?

Samme hva du har hørt i det siste: Nei, vi lever ikke i et totalitært samfunn. Ja, Ungarn er et bunnsolid demokrati. Kulturlivet, inkludert teateret, blomstrer. Og vi er stolte av det (hvem ville ikke vært det?). Hvis du har hørt kritiske røster den siste tiden, så skyldes det at vi er bekymret for tilstanden til demokratiet og kunsten her til lands – i nåtid og fremtid. For det finnes virkelig merkbare antidemokratiske tendenser. Eller snarere svært synlige tegn på at vi beveger oss mot et samfunn som kun styres av partier og politikere med et oppdrag. Enda en gang må folk, i stedet for å utmerke seg faglig og skape sine egne, selvstyrte fellesskap, hanskes med visjoner «ovenfra» – og bestemme seg for om de vil gå med eller gå mot strømmen. Lyder det kjent? Sett det før i nyere (øst-) europeisk historie? Det er trolig grunnen til at mange av oss er (overdrevent) følsomme for tegn som tyder på at historien er i ferd med å gjenta seg.

Og tegnene er mange.

Den sittende regjeringen har åpenbart stor tro på å konsentrere ressursene og har derfor bygd opp massive institusjoner for å ta styringen over alle deler av politikken og økonomien (1). Det har gått over alle grenser, og både sivilsamfunnet og privatlivet er truet. Kulturen er, i ordets brede forstand, det viktigste aktivitetsfeltet for både sivilsamfunnet og den enkeltes kreativitet. Det er bare naturlig at ledere med autokratiske holdninger, og myndighetene deres, ikke nødvendigvis respekterer borgerfrihetene, for ikke å snakke om å oppmuntre til en kritisk offentlighet.

Det som er, og det som ikke er, arver vi delvis fra fortiden. Det kommer fra det vi tidligere har gjort og unnlatt å gjøre, og er bare delvis innført av den nye makteliten. Vi teaterfolk må også påta oss et ansvar for ikke å ha fulgt med og ikke å ha gjort hjemmeleksa vår de siste tiårene. I en verden i endring oppdaget vi ikke de moderniseringer og fornyelser som de eksisterende teaterstrukturene kunne trengt. Vi neglisjerte en gyldig analyse av kunsten i samfunnet, lot muligheten til å danne en ny konsensus og slagferdige strategier glippe og unnlot å bygge opp ubyråkratiske, men effektive forbund og fagforeninger. Dermed, uavhengig av kunstnerisk kvalitet, ble hele «faget» stående nokså utsatt og forsvarsløst til da en gruppe ambisiøse politikere – og enda mer ambisiøse rådgivere – bestemte seg for å rydde opp i rotet. Det vil si, det de oppfattet som et rot … (Og det er aldri vanskelig å finne ærgjerrige og villige allierte når det er snakk om å ommøblere for å omfordele. Finnes det en åpning, finnes det vilje …)

Kapittel I. Det store dilemmaet

I desember 2010, etter en opprørt interpellasjon fra et fremstående ekstremistisk parlamentsmedlem, samlet folkevalgte fra ytre høyre og en liten gruppe demonstranter seg bak Nasjonalteateret og krevde at kunstnerisk leder Róbert Alföldi skulle sparkes. Budskapet var klart: Den angivelig «skeive» og «jødiske» (2) Alföldi, med sin «upatriotiske» estetikk, var ikke verdig et så høyt embete og burde avskjediges på stedet.           

Samtidig demonstrerte en håndfull kunstnere og såkalt frie intellektuelle til støtte for den nevnte kunstneriske lederen på den andre siden av teateret. Budskapet var igjen klart: Ingen politikere (verken i nasjonalforsamlingen eller på gata) burde blande seg inn i den kunstneriske friheten eller ytringsfriheten. Med andre ord: Fingrene fra fatet.

Ingenting forandret seg. Protestene døde hen, Alföldi ble sittende som kunstnerisk leder for Nasjonalteateret.

Mindre enn et år senere, i oktober 2011, demonstrerte vesentlig flere (kanskje et par tusen) foran et annet teater i Budapest, Új Színház, mot utnevnelsen av en ny kunstnerisk leder, György Dörner. Appellene fremholdt at byens ordfører, ved å velge en glødende tilhenger av ytre høyre (3), hadde brutt en uskreven regel. Derfor burde han revurdere beslutningen og, forhåpentlig, ikke utnevne ham. Budskapet var klarere enn noensinne: Ingen som fremmer rasistiske/sjåvinistiske tanker, bør gis en stilling i et statlig teater.

Protestene døde ikke hen – de vokste seg faktisk ganske store (4), men forgjeves: Ingenting forandret seg. Ordføreren sto på sitt, til tross for all motstanden og til og med mot rådene fra den moderate høyresiden, og i februar 2012 tiltrådte den nye kunstneriske lederen (5),

Hva skjedde med de gode, gamle demokratiske verdiene våre? Hvorfor skulle noen ved sine fulle fem gå i bresjen for den kunstneriske friheten og integriteten til én teaterkunstner – for så å gjøre sitt beste for å hindre en annen i å uttrykke seg på scenen bare noen måneder senere? Og det ved å påberope seg europeiske frihetsverdier? Hvordan stemmer disse verdiene overens med å begrense ytringsfriheten? Det var nødvendig å tenke seg om …

Så, tidlig på høsten i 2012, kunngjorde den nybakte kunstneriske lederen Dörner etter et hastemøte med ordføreren at et stykke han tidligere hadde beskrevet som bærebjelken i neste sesong, ville bli tatt av plakaten. Ifølge den offisielle versjonen hadde ordføreren bare gitt uttrykk for sin private mening om stykket … (6)           

Mange jublet over denne nyheten (mens kommentatorer på ytre høyre raste, naturligvis). Hva som foregikk i kulissene, vil vi kanskje aldri få vite, men det aktuelle skuespillet, Den sjette kisten, ble erstattet med et annet stykke av samme forfatter, István Csurka (7)

Den sjette kisten er når sant skal sies, så paranoid og skammelig at man knapt kan forestille seg det (8). Stygt, ondsinnet og stupid, ja (og meget dårlig kunst, for øvrig med klare tegn til demens), men bør det forbys (9)? En skikkelig prøve på vår (mangel på) toleranse! Støtter vi egentlig en viss form for sensur? Sier vi at det finnes “god” og “dårlig” sensur? Hvem skal skille dem fra hverandre?

Uansett hvor fint dette skillet er, mener vi det er en forskjell mellom (politisk) sensur og det å hindre en (hat-) forbrytelse, for eksempel den offentlige fremføringen av Den sjette kisten.

Siden det er voksende etterspørsel og interesse for ekstremistiske ideer, vil det alltid finnes villige leverandører. Vi som borgere må konfrontere dem, men vi kan ikke forby dem. Med en statssubsidiert kulturinstitusjon forholder det seg imidlertid annerledes.

Poenget, tror jeg, er at det i alle siviliserte samfunn bør være enighet om at offentlige organer ikke skal legitimere samfunnsfiendtlige ideologier og handlinger ved å la dem utspille seg i subsidierte institusjoner (for skattebetalernes penger). Vi må kunne forvente et humanistisk og moralsk minstemål fra offentlige personer. Det er der streken går, og det er der vi bør sette skillet. Å trekke opp grensen mot ytre høyre er det den moderate høyresiden alltid har vært dårligst til. Flørten med ekstremistiske ideer og velgere har pågått lenge, og du ser det hver dag – det er det som får mange til å bekymre seg. Det er grunnen til at denne historien er viktig, og til at ordførerens handling, uansett hvor kontroversiell og forsinket, var til fellesskapets beste.

Ikke desto mindre er fellen nå lagt, og radikalere (og ikke bare de) kan fort komme til å kaste grunnleggende liberale verdier og tanker tilbake i fleisen på oss: Mer var altså ikke ytringsfriheten verdt. Dermed står vi overfor det store dilemmaet: Hvordan skal vi takle heslige ideer når katta er ute av sekken? Dette er noe vi alle kan bli nødt til å hanskes med når fundamentalismen banker på døra overalt – i Europa og utenfor.

(På et lavere, men like viktig nivå finner vi dilemmaet til skuespillerensemblet: Bør de bli eller gå i protest …?)

Kapittel II. Den riktige balansen

Új Színház-historien er imidlertid ekstrem på mer enn én måte. Ingen kan påstå at ytre høyre står sterkt i de sentrale delene av kulturlivet. Du vil ikke kunne nevne flere teatre, teaterkompanier (selv teaterledere) som kunne anklages for åpent å fremme ideologier basert på diskriminering og rasisme.

Men én er en for mye, innvender mange.

«Hva er det som feiler dere liberale?» spør enkelte andre, blant andre statssekretæren i departementet (10), ordføreren i Budapest og hans kulturbyråd. «Det er bare naturlig og riktig å få noen andre farger inn i det overveldende røde kartet over teaterverdenen.» Det ville ta for stor plass å gi en ordentlig analyse av denne nokså tendensiøse påstanden, men jeg vil nevne noen hovedpunkter. Også: Forbindelsene mellom en mild høyreorientert «teaterrevolusjon» og det at de ekstreme har kommet til (begrenset) makt, bør undersøkes.

Det stemmer – i flere tiår har et anselig antall teaterledere (rettere sagt: flertallet av de fremste teaterkunstnerne) lett kunne blitt gitt merkelappen «liberal» (11). På tvers av ulikheter i politiske preferanser, personlige holdninger eller estetikk virket det som de delte et allment syn på formålet med kunsten i seg selv og kunstens samfunnsrolle. Selv om det ikke var noe åpenbart behov for å få dette bekreftet (det vil si, ingen brydde seg), satt man med følelsen av at det ville være vanskelig å finne en «antiliberal» kunstner til å lede et teater. For 15 år siden virket det ikke som ideen om kunst lot seg forene med det motsatte av liberalisme (i ordets egentlige betydning, naturligvis).

Dette kan ha vært en illusjon, som enten skyldtes ønsketenkning eller ren og skjær blindhet, men det er sant: Plutselig en dag hadde kommentatorer, talere og politikere på høyresiden begynt å bruke «liberal» som et skjellsord. Så ble det et stigma, og til slutt åpnet de et veritabelt korstog mot «liberalisme» og den påståtte dominansen til liberale kunstnere (12). Innflytelsesrike rådgivere i høyresidens kulturelle tankesmie erklærte at tiden var inne til å skape balanse i mediene og kulturlivet. Det lyder jo ukomplisert, og ukomplisert var det.

Da høyresiden (som da satt i opposisjon i parlamentet) feiret en overlegen seier i lokalvalget i 2006, nølte ikke vinnerne med å utnevne nye kunstneriske ledere for lokalteatrene (13). Summen av ansettelsene gjorde det klart at denne gangen ble søkernes politiske lojalitet verdsatt mer enn kunstneriske visjoner, økonomikunnskaper eller ledererfaring (14).

På overraskende kort tid ble «balansen opprettet» – i resten av landet, om enn ikke i Budapest ennå.

Neste punkt var å stifte et nytt teaterforbund (15). Det hadde som erklært mål å utgjøre en allianse av «høyreorienterte teatre» for å gjenopprette konservative verdier, som angivelig var nedbrutt og neglisjert. Ja, tro det eller ei, fra det øyeblikket hadde vi intet mindre enn to teaterforbund! Etter flere år med konflikt, generell arroganse og strie kamper i toppolitikken har en lammende kløft mellom mennesker infisert alle områder av offentligheten … Skillet er blitt offisielt: Selv i teateret har vi nå en høyreside og en venstreside (16). Kunsten er definitivt blitt en slagmark, en arena for politiske spill. Stadig flere skuespillere og instruktører stilles overfor det «mindre» dilemmaet om hvorvidt de skal velge side i politikken eller bare konsentrere seg om arbeidet (det vil si, om de fremdeles er så heldige å ha et …).

Men Budapest, syndens pøl, forble en «liberal» bastion – frem til valget i 2010, som ble nok en triumf for høyresiden, som vant både parlamentsvalget og lokalvalgene med et imponerende flertall. For første gang på 20 år fikk Budapest en «konservativ» ordfører. Regjeringen og kommunen skred til verket med å «opprette balanse» i hovedstaden (ikke med samme gjennomslagskraft, men med samme målsetning som i andre byer). Forandringene begynte i mindre renommerte teatre, så kom den famøse Új Színház-episoden – et merkelig forlik mellom de konservative og ytre høyre … (17)

Noen teaterkompanier og scener ble nedlagt (hadde ikke skjedd på flere tiår!), mens andre ble «omorganisert og flyttet». De ledende kunstteatrene er mer eller mindre uberørte av utviklingen så langt – selv om det har kommet deprimerende budsjettkutt som rammer alle statssubsidierte institusjoner …

Kapittel III. Hva har det med politikk å gjøre? Eller: Det kommer an på …

Det er få ting kunstinstitusjoner frykter mer enn svake finanser, men noen ganger kan det merkelig nok hjelpe de som sitter med makten. Økonomiske nedgangstider brukes som påskudd for begrensninger i friheten og ideologisk motiverte kutt i overføringene. Pengemangel er også et fruktbart grunnlag for korrupsjon, fordi det gir beslutningstakere en god mulighet til å beskytte sine egne og innsette lojale nikkedukker i nøkkelposisjoner.

Nå er det jo ikke noen nyhet at politikere og kunstbyråkrater liker å vise muskler og minne kunstnerne om hvem som styrer. I et lite land med et begrenset marked, lav gjennomsnittsinntekt hos publikum og få sponsorer, både private og i næringslivet, bør vi ikke en gang drømme om selvfinansierende kulturinstitusjoner. Kunsten må subsidieres av staten. Når penger til kunstinstitusjoner og -prosjekter forvaltes av nasjonale eller lokale myndigheter, forventer vi en viss grad av styring, selv om det ikke skjer uten motforestillinger. Men alt blir feil når den offentlige støtten inngår i et ovenfra og ned-forhold (slik det er blitt igjen i det siste), når kunsten brukes i maktens tjeneste eller blir en arena for maktspill …

Graden av selvstyre og kunstnerisk uavhengighet er i konstant endring. En indikator på endringene som har funnet sted, er historien om det nasjonale kulturfondet, som ble stiftet for 20 år siden for å løsrive finansieringen av kunsten fra partipolitikken og den politiske kamparenaen. Dette organet har tilsynelatende alltid vært mer uavhengig under «venstreorientert» styre, mens kontrollen har økt når høyresiden har kommet til makten. Som om uavhengighet i seg selv, i høyresidens øyne, skulle være mistenkelig, farlig eller ineffektivt! Så har også kuttene i det siste rammet det frie feltet hardest.

I det siste har det dukket opp mange kunstnere og kollektiver som arbeider utenfor de etablerte institusjonene (18). Noen valgte den veien aktivt for å oppnå kunstnerisk frihet, andre fordi de følte seg utstøtt fra etablissementet. Noen nektet til og med å se forestillinger på de etablerte scenene, for ikke å snakke om å delta, andre vekslet mellom de to sfærene – eller hadde to parallelle «karrierer». Det vokste frem klynger av teaterkompanier. Alternative scener med svært enkle fasiliteter, men med en atmosfære av genuint fellesskap fikk kultstatus. Kunstnere, folk i administrative stillinger og publikum forsto at dét om du befant deg innenfor eller utenfor det etablerte, ikke sa noe om kvaliteten på det du drev med. Noen er dårlige kunstnere, mens andre er middelmådige, akkurat som på de store scenene, og noen få er de beste av de beste (19).

Mens uavhengighet medfører en fleksibilitet og frihet som de store teatrene med tunge budsjetter (20) nok aldri opplever, er det alternative miljøet mye mer sårbart. Et av de få store fremskrittene de siste årene var, etter lang tids arbeid, en ny lov om scenekunst som blant annet garanterte at en viss andel av støtten tilfalt uavhengige, slik at de fikk mulighet til å planlegge langsiktig. Men også dette forsvant i den nye tiden: Beslutningstakerne ga opp de uavhengige, eller rettere sagt, lot dem seile sin egen sjø. Loven om scenekunst ble endret, omorganiseringer innført; en av de ledende instruktørene med økende innflytelse (21) foreslo til og med at uavhengige skulle slutte seg til de store teatrene, søke om midler og finansieres via dem (en absurd selvmotsigelse). På grunn av en tydelig interessekonflikt ble den gamle, falske rivaliseringen mellom «de tradisjonelle» og «de alternative» gjenopplivet.

Etter bare et par «trygge» år befinner de uavhengige seg igjen i en utsatt stilling. Usikkerhet, dunkle løfter, grove kutt og lange forsinkelser i utbetalingen av subsidier (22) ryster dem i grunnvollene. Mange populære «alternative» scener stenges, og anerkjente teaterkompanier legger inn årene, midlertidig eller for godt. Resesjon og pengemangel, ja. Men ikke bare. Beviset: Svært nylig mottok det uvesentlige kompaniet til en aldrende danser en betydelig ekstrabevilgning, mens de andre uavhengige dansekompaniene fremdeles ventet på vedtaket om sin finansiering, som til sammen (!) ikke overstiger den nevnte ekstrabevilgningen. Denne danseren og koreografen var i sin tid en høyt ansett kunstner. Talentet er nå falmet, men vedkommende er utpekt som nasjonalskatt (og er tilfeldigvis også eksplisitt tilhenger av regjeringen og dens leder).

Historiens moral er åpenbart mer enn bare at «lojalitet får sin belønning» (23). Denne gangen lærte vi noe nytt: I noen kretser er levende kunst og kreativitet mindre viktig enn symboler og symbolske gester.

Kapittel IV. Flaskepost

Symboler er viktige, og det samme er det å ta vare på berømte kunstnere. Men vær på vakt, for ofte verdsetter ikke de som poserer med dem kunst eller kunstnere, de trenger bare glansen, de gjenkjennelige symbolene og lett kontrollerbare institusjonene som skal forene – nei, ikke nasjonen: velgerne. Som sagt må kunstnerne selv bestemme om de ønsker en rolle i den store nasjonale såpeoperaen som kalles politikken. Kunstnere har også overbevisninger, så hvorfor skal de ikke kringkaste dem? Det virkelige spørsmålet er: Hvor langt kan de gå i å «leie ut» ansiktet sitt før de mister troverdigheten i kunsten (der det samme ansiktet, den samme personligheten blir eksponert).

Man kan hevde at kunsten har et formål. Om den er nyttig, det er et annet spørsmål. Men igjen og igjen prøver politikere å benytte den til sine egne formål. Det er opp til kunstnerne om de vil være med på det. I mørke tider har de ikke engang noe valg. I dag har naturligvis ingen ungarske teatre plikt til å formidle direkte politisk propaganda. Teaterledere på den nye høyresiden har imidlertid godtatt et begrep, «håpets teater», som betegnelse på deres nye doktrine som samsvarer med det verdisystemet regjeringen har fremmet: et folketeater som taler til vanlige folk om vanlige folk og gir løfte om underholdning i stedet for «kunst». Pluss: Styrkingen av sann patriotisme ved hjelp av en rehabilitering av «nasjonale verdier» oppmuntres på det sterkeste.

Hva er galt med det? Nei da, det er ikke noe galt med kvalitetsunderholdning.

Men å fordømme og diskriminere kunst som utforsker menneskenaturen, blir til syvende og sist en form for hjernevask. De som driver med dette, akter ikke å fortelle publikum hva de skal tenke. I stedet foreslår de å slutte å tenke i det hele tatt.

Andre aspekter ved den nye estetikken bygger på falske motsetninger, for eksempel nasjonal – internasjonal, tradisjon – innovasjon. Hovedpunktene er: rehabilitering av den obskure fortiden, reevaluering av Ungarns fordums storhet. Her kan en tilsynelatende mangel på ideologi skjule fremveksten av farlige ideologier. Snart blir en reidentifikasjon av våre (utvalgte) røtter og endeløse henvisninger til sann patriotisme en jakt på minste felles multiplum. En overdreven vektlegging av «nasjonale verdier» kan føre til rasistiske og kultursjåvinistiske holdninger og det som verre er.

Ja, Budapest tar seg godt ut by night. Ja, vi er svært stolte av landet vårt og den rike kulturen. Og ja, mange av oss skammer oss og er frustrerte – iblant føler vi oss til og med hjelpeløse – når vi ser hvordan alt er kastet på skraphaugen og blitt erstattet med slott av resirkulerte drømmer bygget på kvikksand. Nostalgisk higen etter tapt storhet, en konstant romantisering av fortiden i stedet for selvransakelse og investering i fremtiden: Slik er det vi bruker tradisjonene våre og samtiden.

Og ja, mange av oss frykter at fortiden skal vende tilbake med en artig vri: bolsjevistiske metoder med retro-konservatisme og protofascistiske ideer. Og sjansen for eskalering er absolutt til stede. Da vil vi stå igjen med ett valg: Samme hvor mye vi hater å slåss, må vi bekjempe hat, og det kommer vi til å gjøre.

Men det finnes et annet scenario for oss alle. Vi kan fremdeles stanse og tenke oss om. Vi kan fremdeles prøve å le av den absurde splittelsen i dette unaturlig bipolare, lokale og provinsielle universet. Vi kan forsøke å rive de absurde veggene og konsentrere oss om de virkelige problemene. Vi kan fremdeles minnes at ideologisk styrte teatre ikke fører oss langt. Vi kan fremdeles gjenopprette solidariteten og innse at det ikke finnes noe kunstliv uten et sterkt og blomstrende uavhengig/alternativt miljø. Ikke nok med det: Det er på høy tid at det eldgamle systemet for produksjon, organisering og finansiering av kunst blir nennsomt skiftet ut – og uavhengige kunstnere er ikke bare uunnværlige nå, men leverer en enorm andel av drivstoffet til vårt felles fremkomstmiddel. Vi kan fremdeles finne de virkelige forbindelsene til våre virkelige tradisjoner, det vil si en naturlig bakgrunn og springbrett til fremtiden, i stedet for å dure i vei med nostalgiske klager over fortiden. Vi kan fremdeles forstå at (nasjonal) isolasjon ikke bare er dumt men også suicidalt. Vi kan fremdeles se samfunnet og kunsten som ett og skape vårt eget hjørne der både underholdning og kunst står i fellesskapets tjeneste.

Det er fremdeles mulig. Ikke spør meg hvordan. Vi håper på det beste for teateret (men trolig ikke for håpets teater …).

Stillingen som kunstnerisk leder for Nasjonalteateret er utlyst nå, forresten. Litt av en mulighet. Noen som føler seg kallet?

Oversatt av Eivind Lilleskjæret

Noter:


1) Ved å påberope seg (og på grunnlag av) et 2/3 flertall i nasjonalforsamlingen har de i praksis skrevet om alle de viktigste lovene, inkludert grunnloven, og omstrukturert maktfordelingssystemet, for å si det mildt. Samtidig pågår det en voldsom omfordeling av materielle ressurser, men det faller utenfor emnet for denne artikkelen.

2) «Jødisk» er blitt en merkelapp som den ekstreme høyresiden bruker hyppig fordi rotløse og nådeløse jøder ifølge dem ruinerer nasjonen gjennom skamløs utbytting av sanne ungarere. Du behøver naturligvis ikke å være jøde for å bli kalt det … 

3) Selv hans ellers svake søknad var full av hemningsløse og hemningsløst diskriminerende slagord.

4) En protestgruppe som ble stiftet samme dag som vi hørte om ordførerens beslutning; et opprop som ble underskrevet av over 10.000; serier med geriljaaksjoner; hundrevis av publikasjoner i og utenfor Ungarn; brev fra giganter i det internasjonale teatermiljøet osv.

5) Tiltredelsen ble markert med to demonstrasjoner: en protest mot overtakelsen og en annen som protesterte mot den første. I den andre demonstrasjonen forekom det masser av symboler og slagord fra (ny)nazistiske bevegelser … Politiet holdt de to gruppene atskilt, slik at konfrontasjonen ble begrenset til verbal vold. En annen «tvillingdemonstrasjon» på samme sted et halvår senere endte med noen fysiske voldsepisoder.

6) Før dette møtet advarte kjente kunstnere og litterater fra Ungarn og resten av Europa om at stykket ville bringe skam over byen og landet; en ny, større protestbølge var på vei.

7) I flere tiår var Csurka en høyt ansett dramatiker, inntil han i 1993 stiftet MIÉP, partiet for ungarsk rettferdighet og liv, det første høyreekstremistiske partiet i vårt unge demokrati. Etter det produserte han en imponerende mengde artikler (hovedsakelig utgitt i hans eget ukemagasin). Det sentrale emnet var en verdensomspennende jødisk konspirasjon – den endelige årsaken til alt ondt i verden. Den sjette kisten er ikke annet enn en destillasjon av dette forfallet i forfatterskapet – skrevet i dialogform denne gangen.

8) Sentrale personer i handlingen, mektige jødiske bankierer, lurer etter første verdenskrig Europas ledere til å inngå en dypt urettferdig fredstraktat som ikke bare skulle føre til Ungarns katastrofale fall, men også til en ny verdenskrig med forferdelige tap (inkludert flere millioner jødiske ofre), men disse bankierene (som også er ansvarlige for fascismens og stalinismens fremvekst) gir blaffen så lenge investeringene deres er trygge …

9) Det ble ikke offisielt forbudt, naturligvis: Ordføreren bare overtalte instruktøren til å ikke sette opp stykket …

10) I praksis kulturministeren, siden departementet for menneskelige ressurser nå er et enormt konglomerat med ansvar for helse, utdannelse, kultur osv. Siden forrige regjeringsskifte har vi ikke hatt noe kulturdepartment – og det kan også tolkes som et tegn på det regjerende partiets preferanser …

11) Man bør være forsiktig med ord som «venstreorientert», «høyreorientert», «liberal» osv., fordi kreativ bruk av ord, en form for nytale, er blitt svært populært blant politikere og offentlige personer og har ført til at ord er blitt tømt for mening eller (enda farligere) stadig skifter betydning …

12) I en lang prosess som førte til en livsfarlig splittelse i samfunnet har begge sider, med tiden, spilt en stor rolle i å diskriminere motstanderne sine.

13) Disse stillingene blir vanligvis utlyst. Deretter vurderer et råd råd satt sammen for anledningen av kunstnere og eksperter søknadene. Til slutt treffer kommunen/departementet sin beslutning. Tidligere ble rådets anbefaling behandlet seriøst og som oftest tatt til følge. I det siste har kommuner eller administratorer på nasjonalt nivå i økende grad truffet beslutningene uavhengig av rådet (svært ofte i strid med anbefalingene). Det var forøvrig det som skjedde med Új Színház i Budapest, også.

14) Enkelte søkere som ble tilbudt stillinger, hadde ikke engang de nødvendige kvalifikasjonene, mens mange av dem ofte var blitt sett på podier bak talerne på store partimøter. Slik hadde de vist sin lojalitet.

15) Vi har lenge hatt et teaterforbund med underavdelinger for alle yrker i teateret, som instruktører, skuespillere, rekvisitører osv.

16) Samme hvor absurd det lyder, er dette blitt «naturlig». Mediene, litterære foreninger og kunstforeninger, selv vitenskapsselskaper er blitt splittet og/eller har fått parallellforeninger som følger linjene i rikspolitikken.

17) Ikke så uvanlig i «storpolitikken», dessverre.

18) Vi har ikke sett en lignende oppblomstring av den alternative teaterbevegelsen (livskraftig kulturell og politisk underskog) siden slutten av 60-tallet/begynnelsen av 70-tallet).[18]

19) Árpád Schillings Krétakör, Kornél Mundruczó, Béla Pintér Company og Viktor Bodó er bare noen eksempler på uavhengige med internasjonalt renommé.

20) De aller fleste statssubsidierte tradisjonelle teatere og musikalscener holder til i flotte bygninger og arbeider i et repertoarsystem. Skuespillere, instruktører og teknisk og administrativt personal hyres oftest inn for en eller flere sesonger.

21) Attila Vidnyánszky, tidligere sjef for et ungarsk teater i Ukraina, er nå kunstnerisk leder for et av de største regionteatrene og, i en annen by, dekan for det eneste teaterfakultetet utenfor Budapest. Han er en het kandidat til stillingen på Nasjonalteateret og var også med å stifte det «andre» teaterforbundet. Vidnyánszky er fortsatt en fremragende kunstner, og som den sittende regjeringens viktigste teaterrådgiver er han på mange måter «herre over liv og død».

22) Subsidiene til uavhengige teatre er blitt mer enn halvert på to år. I tillegg er de kunngjorte subsidiene ennå ikke utbetalt og kan fremdeles bli trukket tilbake eller kuttes enda mer …

23) Fenomenet, som fortjener nærmere studium, er viktigere enn personen, derav anonymiteten.


EKSTERNE LENKER:
Jødehatet som nekter å dø
Regjeringen i Ungarn strammer grepet om teatrene

 

 

Publisert: 17.01.2013 Oppdatert: 05.12.2014

Relaterte artikler