Eierskap til teatrene

Kunstformidling, eiendomsforvaltning og kulturminnevern er forskjellige grener. Hvilke dilemmaer oppstår når én eier forener de tre i én type eierstyring, spør administrerende direktør i Spekter, Lars Haukaas, i denne artikkelen til NTOs skriftsamling TILLIT OG SELVTILLIT.

«Armlengdes avstand» har vært idealet i styring av kunsten. Samtidig innebærer det offentliges eierskap i teatrene også ansvar for forvaltning av en omfattende bygningsmasse. Denne forvaltningen har to hensyn, dels bevaring av nasjonale og viktige signalbygg, dels en sunn forretningsmessig utvikling og forvaltning av bygningsmassen. I artikkelen «Eierskap til teatrene - armlengdes avstand eller tett på?» diskuterer Lars Haukaas hvilke dilemmaer som oppstår når en eier forener tre forskjellige hensyn – kunst, bevaring og eiendomsforvaltning – i én type eierstyring. 

Lars Haukaas (f. 1948) er administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter. Han var konserndirektør i NSB fra 1989 til 1994 og har tidligere arbeidet i Forbruker- og administrasjonsdepartementet og ledet Scenekunstutvalget i Norsk kulturråd. Haukaas er utdannet jurist.

LAST NED ARTIKKELEN
SEND OSS GJERNE EN E-POST FOR Å FÅ TILSENDT HELE ARTIKKELSAMLINGEN.


Eierskap til teatrene - armlengdes avstand eller tett på?


Hovedformålet med det offentliges eierskap og finansiering av teatrene er kulturpolitisk, det er et virkemiddel for formidling av kunst. «Armlengdes avstand» har vært idealet i styring av kunsten. Ingen styring på utøvelse av kunst eller kunstens innhold. Samtidig innebærer eierskapet også ansvar for forvaltning av en omfattende bygningsmasse. Denne forvaltningen har to hensyn, dels bevaring av nasjonale og viktige signalbygg, dels en sunn forretningsmessig utvikling og forvaltning av bygningsmassen. Dette krever normalt en eierstyring med «kortere armer» enn idealet for styring av kunsten. Hvilke dilemmaer oppstår når en eier forener tre forskjellige hensyn, kunst, bevaring og eiendomsforvaltning, i en type eierstyring?

Teatrene i Norge var opprinnelig privat eid og finansiert. Det ble gitt offentlige tilskudd til enkelte private teatre før krigen, men først på 50-tallet gikk det offentlige inn i finansiering av driften av teatrene. Hauge-komiteen fra 1960 og Hellesen-komiteen fra 1968 utredet hvordan støtteordningene skulle være til norsk teatervirksomhet. Det offentlige tok et gradvis større finansieringsansvar. Etter hvert medførte også dette større grad av offentlig eierskap av virksomhetene.

Et fragmentert landskap

Det er ulik eierstruktur, mange av teatrene har nye bygg og noen er gamle eller har elementer som er gamle. Flere av de store teatrene har i dag et delt eierskap mellom stat, fylkeskommune og kommune. Trøndelag Teater er et aksjeselskap som eies 2/3 av staten, og resten er delt mellom fylkeskommunen og kommunen. Tilsvarende eierstruktur har Den Nationale Scene. Nationaltheatret er et 100 % statlig eid aksjeselskap. Riksteatret er eid av staten og regulert gjennom egen lov.

Fra 1995 er institusjonsteatrene delt i to grupper med hensyn til finansiering: de nasjonale institusjonsteatrene som er 100 % statlig finansiert, og de øvrige regions- og landsdelsscenene som dekkes med 70 % statlige og 30 % regionale midler.

Styring av kunsten - Armlengdes avstand

Dette prinsippet er også kalt «kulturpolitikkens grunnlov». Kunsten skal være fri og selvstendig. Norsk kulturråd ble opprettet blant annet for å representere en slik armlengdes avstand. Det innebærer avstand mellom politikk og offentlig forvaltning på den ene siden, og kulturell institusjonsdrift på den annen.

For staten som eier av teatrene betyr det at eventuelle styringssignaler er på et helt overordnet nivå, blant annet gjennom vedtekter eller gjennom vilkår knyttet til tilskudd. I statsbudsjettet for 2013 er følgende overordnede mål nevnt for scenekunstområdet:

Det legges til grunn følgende mål, jf. St. meld. nr. 32 (2007–2008) Bak kulissene og Innst. S. nr. 157 (2008–2009):

·         et profesjonelt tilbud av teater-, opera-, danseforestillinger og andre scenekunstuttrykk over hele landet

·         høy kvalitet gjennom utvikling og fornyelse

·         nå hele befolkningen

·         større mangfold

·         effektiv ressursutnyttelse

I tilskuddsbrevene til teatrene blir vilkårene gjerne utdypet. Det er en pågående debatt hvorvidt disse målene, og utdypingen av vilkår i brevene er i tråd med prinsippet om armlengdes avstand. I scenekunstmeldingen er det varslet at departementet vil justere rapporteringssystemet og innføre kvalitativ evaluering av scenekunst- og musikkinstitusjonene med noen års mellomrom, noe som også vil gi grunnlag for forenklet årlig rapportering fra institusjonene. Dette gjentas i melding til Stortinget (Meld. St.10 (2011-2012)), Kultur inkludering og deltakelse. Dette er et godt forslag, og jeg ser fram til at kulturdepartementet iverksetter dette og hvordan de gjennomfører denne endringen, fordi målstyring av kulturen ikke kan sammenlignes med målstyring i andre sektorer. Kulturinstitusjonene sin fremste oppgave bør være dannelse, skape debatt og være samfunnsrelevante. Det er både riktig og viktig at departementet har en armlengdes avstand til det kunstneriske i institusjonene, men det betyr ikke at det skal gå på akkord med kvaliteten på det som leveres fra kulturinstitusjonene. Det bør i forlengelsen av justeringen av rapporteringssystemet også gjøres en revisjon av kvaliteten i institusjonene, dette er en evaluering som ikke Riksrevisjonen kan foreta, men som må overlates til organer som har kunnskap om kvalitet i kulturinstitusjonene.

Bevaring av kulturhistoriske bygg og signalbygg

Flere av teatrene disponerer og eier bygninger som har en verdi i seg selv. Mange har kulturhistorisk verdi, som for eksempel Nationaltheatret, åpnet i 1899, og fredet i 1983. Slitasjen på bygget er betydelig og det er behov for omfattende utbedringer, antakelig i milliardklassen. Armlengdes avstand er neppe et ideal til etterfølgelse i forhold til kulturminnevern. Her er det behov for tettere oppfølging og finansiering fra eiers side.

Kommersiell drift og forvaltning av bygningsmassen

Det offentlige eier ikke bare bevaringsverdige bygninger, men er også heleier eller deleier i teater- og kulturbygninger som er moderne og av nyere dato. Eierrollen her blir i større grad sammenlignbar med behovene til en hvilken som helst eiendomsforvalter. Dette kan være krav som effektiv arealutnyttelse, verdibevarende vedlikehold, kostnadseffektiv eiendomsforvaltning, utvikling av eiendommens kvaliteter, kommersiell utnyttelse mv. Avkastning på investert kapital vil også være et naturlig mål til denne type eier. Dette krever en eier som stiller forretningsmessige krav og som ligger relativt tett på, altså ikke det vi forbinder med armlengdes avstand.

Kan og bør eierrollene kombineres?

Det offentlige bærer tre forskjellige typer ansvar som eier av teatrene: ansvar for formidling av kunst, ansvar for bevaring av monumentalbygg og ansvar for ordinær eiendomsforvaltning. En eier med et kulturpolitisk mål vil ha et annet fokus enn en eier med ansvar for bevaring eller utnyttelse av en bygningsmasse. Eierskapsutøvelsen vil også være forskjellig i de tre rollene, fra «tett på» til «armlengdes avstand». Spørsmålet er om disse tre forskjellige eierrollene lar seg kombinere og hvilke dilemmaer og utfordringer som følger av dette.

Et grunnleggende spørsmål er hva som er teatrenes hovedansvar. Det kan ikke være tvil om at dette dreier seg om formidling av scenekunst. Det er her teatrene skal ha hovedfokus, kompetanse og profesjonalitet. Bevaring av bygg og forvaltning av eiendom bør i prinsippet ikke være en del av et teaters kjerneoppgave. Dette har også betydning for eierrollen.

Et annet spørsmål er om det er det mulig å ha armlengdes avstand til kulturinstitusjonens innhold, samtidig som det utøves et tettere og mer aktivt eierskap i forhold til bygningsvern og eiendomsforvaltning. Tilskudd til en kulturinstitusjon går gjerne til institusjonen som helhet, både den kunstneriske og tekniske/bygningsmessige delen. «Tett-på»-styring på eiendom vil derfor få virkning på midler tilgjengelig for kunstnerisk produksjon. Idealet om armlengdes avstand vil derfor bli utfordret av det sammensatte ansvaret.

Et tredje spørsmål er om det er mulig både for eier og for institusjonen å ha tilstrekkelig kompetanse på tre så forskjellige områder. Kunstformidling, kulturminnevern og eiendomsforvaltning er, for å si det mildt, ganske forskjellige grener.

Mulige grep?

Det kan være behov for et tydeligere skille mellom teaterproduksjon og forvaltning av de bygningene som benyttes av teatrene. Dette har sin parallell i andre sektorer hvor det skilles mellom infrastruktur (bygninger mv.) og verdiskaping/tjenesteproduksjon på toppen av dette. Det kan gi en profesjonalisering av eiendomsforvaltningen som i neste omgang vil være til nytte for teaterproduksjonen.

Et slikt skille vil også bety at Kulturdepartementets ansvar kan bli mer avgrenset til kjerneområdet, mens andre departementer som Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, og eventuelt Miljøverndepartementet, vil kunne bli aktører. Det reiser igjen spørsmålet om det er behov for et tydeligere skille mellom roller. På andre sektorer er skillet mellom eier og bestiller tydeliggjort og «sørge-for»-ansvaret er gjerne skilt fra eieransvaret. På kulturområdet synes dette mer uklart.

Rendyrking av roller og ansvar er viktig, men det har også noen sider som er mindre ønskelige. Det kan bli et fragmentert system som krever mye administrative ressurser i grenseflaten mellom aktørene. Infrastrukturleverandøren kan også mangle fagkunnskap om tjenesteleverandørens behov. For teatrene kan det bety at ansvarlig for eiendomsdriften ikke kan nok om teatrenes kunstneriske behov. De er gode på eiendomsdrift, men ikke nødvendigvis på hva som er et godt teaterbygg.

Diskusjonen om rendyrking av ansvarsområder versus behovet for integrerte løsninger og ansvar har vært en gjenganger i flere sektorer. Denne debatten må tas også for teatrene.

Nationaltheatret/Statsbygg-modellen

Statsbygg har fått i oppdrag av Kulturdepartementet å planlegge en gjennomføring av et forprosjekt for en senere rehabilitering av bygget. Målet for prosjektet er en oppgradering av bygningen og å ta igjen vedlikeholdsetterslepet, samt bedre funksjonalitet, arbeidsmiljø og universell tilgjengelighet. Det siste kostnadsestimatet ligger på litt under 1 milliard kroner.

For å sammenligne kan en se på en annen svært viktig scenekunstinstitusjon, Den Norske Opera & Ballett (DNOB). Det er blitt gjort noen erfaringer rundt driften av DNOB. Det er Statsbygg som eier operabygget, og DNOB må betale vedlikeholdskostnader hvert år av de pengene kulturdepartementet bevilger til drift. Når pengene til vedlikehold og kunstnerisk drift kommer fra en og samme budsjettpost er det ikke usannsynlig at en av de to overnevnte vil lide. Det diskuteres en lignende modell for Nationaltheatret. Det er tydelig at noe må gjøres med bygningsmassen på et av våre viktigste kulturbygg. For å sitere kulturkommentator i NRK, Agnes Moxnes:

Nationaltheatret trenger og må få en ’extreme makeover’. Og av politikerne kreves det at de lager skikkelige ordninger som sikrer byggene for fremtiden.

Kulturhusene, fremtidens «vedlikeholdsbomber»?

Kilden teater- og konserthus og Stavanger konserthus er to eksempler på de mange kulturhusene som er blitt bygget de ti siste årene rundt omkring i Norge. Disse to byggene, sammen med flere, har blitt realisert med god hjelp av statlige midler. Hovedregelen har vært at staten ved Kulturdepartementet har finansiert inntil 1/3 av byggekostnadene. Kilden og Stavanger sammen med flere byggeprosjekter omtales i budsjettproposisjonen som nasjonale kulturbygg. Staten har ikke bare gitt betydelige tilskudd i forbindelse med oppføringen av disse nasjonale kulturbyggene, men de har også måttet øke tilskuddene til flere av institusjonene, til kunstnerisk produksjon og til kostnader til innflytting i nybygg. Gjennom disse tilskuddene blir staten en betydelig part på eiersiden i mange kulturbygg som har blitt reist de senere årene. Hva med vedlikeholdet av disse byggene, hvordan vil de se ut i framtiden? Jeg vil tørre å påstå at staten ikke er uten et ansvar når det kommer til vedlikehold av kulturhus som er av det kaliberet Kilden teater- og konserthus og Stavanger konserthus er. Vil staten kjenne sin besøkelsestid? Vil dagens kulturhus slippe å lide samme skjebne som gårsdagens praktbygg?

 

Publisert: 20.01.2013 Oppdatert: 17.09.2014

Relaterte artikler