Å stille spørsmål til kunsten

Å bruke ytringsfriheten i konkrete situasjoner er krevende. Slik det også er å forvalte den makten det kan være å ha ordet, skriver Hild Borchgrevink i denne artikkelen til NTOs skriftsamling Tillit og selvtillit.

Kunst har rett til å være tvetydig og til å peke utover det vi kjenner igjen, skriver Hild Borchgrevink i artikkelen «Å stille spørsmål til kunsten». Samtidig er veien til å slutte å engasjere seg kort hvis man frikobler kunsten fra språket og samfunnet rundt den. 

Hild Borchgrevink (f. 1975) er redaktør for Scenekunst.no og musikkritiker i Dagsavisen. Hun er utdannet musikkviter og var lenge redaktør for Ultimafestivalens programbok og før det journalist for klassisk musikk i Ballade.no. Borchgrevink har bakgrunn fra samtidsmusikkfeltet og har jobbet med produksjon og formidling for blant andre Ultima, Ny Musikk og Happy Nordic Music Days. Hun har også sittet i musikkproduksjonsutvalget i Norsk kulturråd. 

LAST NED ARTIKKELEN
SEND OSS GJERNE EN E-POST FOR Å FÅ HELE ARTIKKELSAMLINGEN TILSENDT. 


Å stille spørsmål til kunsten

 

En skikkelse kommer inn på scenen dekket av en niqab i lyst stoff. Det eneste vi ser, er to mørke øyne som beveger seg.
 

Skikkelsen står stille, lenge, i lyset fra en enslig lyskaster. Rundt henne bølger en presis elektronisk lydverden. Etter hvert synker hun langsomt sammen inne i det store stoffet, som om beina knekker sammen under henne og forsvinner ned i gulvet. Fra denne sårbare posisjonen kaster hun seg plutselig bakover. I et glimt blir scenerommet opplyst, et glimt som likevel er langt nok til at vi ser inn mellom de sprikende beina hennes før rommet går i svart.

Når lyset tennes igjen, står hun foran en sterk lampe som gjennomlyser det lette stoffet. Vi ser omrisset av en kvinnekropp som danser, hektisk og lenge.

Beskyttelse?

At opprøret mot sløret kommer innenfra, og at danseren samtidig aldri kommer ut av niqaben, er en sterk effekt. Danseren var den fransk-tunisiske koreografen Héla Fattoumi. Et utdrag fra hennes koreografi Manta avsluttet verdenskonferansen for kunstnerisk ytringsfrihet som fant sted på Den Norske Opera & Ballett 25. og 26. oktober 2012. Konferansen, med tittelen All that is banned is desired, var arrangert av Fritt Ord og Freemuse, en organisasjon basert i Danmark som arbeider for musikalsk ytringsfrihet. 

Rett før Manta skulle begynne, kom en mann fram foran sceneteppet. Med rolig og tillitvekkende stemme ba han oss slå av alle mobiltelefoner og la være å ta bilder, «because the artist will face serious threats if any image from this performance comes out.» Mannen var kledd i hverdagsklær. Noen timer tidligere hadde vi sett ham lede en samtale på den samme scenen. Han var tydelig ubekvem med å måtte gi denne beskjeden, og den farget forestillingen. Hvordan hadde vi opplevd den uten fotoforbud?

Paradokser

Fotoforbudet åpnet interessante paradokser. Danseren i en koreografi som handler om retten til å velge å bevege seg fritt uten å være tildekket, trenger beskyttelse mot at det blir tatt bilder av henne, selv om hun i utdraget jeg så, aldri tar av seg sløret.

Og i samme øyeblikk som Fattoumi kom ut på scenen, løftet en dame i publikum telefonen sin og rettet kameraet mot henne. En vakt tråkket tungt og forstyrrende ned trappene og fikk telefonen ned i damens veske. Det var mindre enn et minutt siden vi fikk beskjed om fotoforbud. Er smarttelefoner og internett blitt en så sømløs forlengelse av kroppen vår at instinktet vinner over fornuften?

Etterpå spør jeg arrangøren om det også er referatforbud. Det er det ikke. Jeg kan altså fortelle om Manta.

Eller kan jeg det?

Propaganda

Dagen før så jeg en dokumentar av den svenske filmskaperen Fredrik Gertten. Den handlet om hvordan den amerikanske bananprodusenten Dole saksøkte ham og fikk stanset en film han hadde laget om arbeiderne på en bananplantasje i Sør-Amerika. Da en liten lokalavis på Gerttens hjemsted i Skåne publiserte noen få linjer på svensk om dette søksmålet, hadde journalisten en epost fra Doles kommunikasjonsbyrå i innboksen etter en time. Journalisten ble gjort oppmerksom på at Gerttens film var basert på usannheter og oppfordret til å ta kontakt med Doles advokater. Hvilke usannheter det var snakk om, ble finurlig nok ikke nevnt. Alle medier som omtalte saken ble kontaktet på samme måte, og Doles spindoktorer produserte kronikker i svenske aviser som trakk Gerttens troverdighet i tvil. Det tok Gertten og advokaten hans to år og en visning av filmen i den svenske Riksdagen før en amerikansk dommer slo fast at filmen var sannferdig og balansert og kunne vises fritt.

Internett er veien til ytringsfrihet. Samtidig er det verdens største propagandakanal.    

Innsider og utsider

Fredag kveld, med niqabdansen i Manta i friskt minne, ser jeg forestillingen Magical på Black Box Teater. Den har ikke noe med konferansen å gjøre, men mye med Manta å gjøre.

Magical er en humoristisk og kritisk katalog av konvensjoner og klisjeer i vestlig feministisk performancekunst. En kvinne klipper av seg klærne. Med den samme saksen stikker hun et lite hull på seg selv og danser naken foran oss mens to tynne blodstriper renner nedover armen hennes. Restene av kjolestoffet er knyttet rundt hodet og reduserer henne til bare kropp. Når hun har danset ferdig, begynner et trylleshow der hun tryller fram røde tørkler fra alle kroppsåpninger etter tur. Mot slutten føder hun to batterier.

Både Manta og Magical spør: Hvor farlig er kropp egentlig? Men de gjør det mot to helt ulike baktepper.

Manta handler om retten til å velge å kaste sløret. Magical viser hvordan performance som tilsynelatende ser farlig og provoserende ut, fortsatt bare er tryllekunst og fiksjon, en så godt som risikofri representasjon av selvskading og fare. Den viser oss innsider og utsider av tryllekunsten konkret på en levende kropp og spiller med grensen mellom teater og virkelighet.

Kropp og risiko

Hvis vi skal tro mannen fra Freemuse, utsetter Héla Fattoumi seg for reell fare ved å danse Manta. Det er ikke tilfelle for kvinnen som klipper av seg kjolen i Magical. Men det ligger flere utdrag av Manta på internett. De viser ikke de mest provoserende scenebildene. Men trenger Fattoumi beskyttelse? Hvilken beskyttelse gir min oversettelse av bevegelsene i ord? Hvor går grensen mellom beskyttelse og sensur?

Jeg blir i tvil, inntil jeg kommer på historien til norsk-pakistanske Dee-ya. Noen timer før Manta fortalte hun om krysspresset hun var utsatt for i Norge på 1990-tallet. Hun var ung artist og flerkulturell medieyndling. Samtidig måtte hun ta imot skittpakke og bli beskyldt for å være et dårlig forbilde hver gang hun satte seg inn i en tilfeldig norsk taxi, hvis sjåføren hadde samme bakgrunn som hun selv. Og Norge reagerte ikke.

- Jeg følte meg som den aller siste kofferten på bagasjebåndet, den som ingen vil ha. Er dette greit for det norske samfunnet, spurte hun publikum. Dee-ya flyttet til London.

Makt i kunst

Samtidig er kunsten heller ikke fri for maktstrukturer. Fredag presenterte den norske kunstneren Lars Ramberg planene for et svømmebasseng som han til slutt ikke fikk lov til å bygge i Ruhr i Tyskland. I bassenget ville han legge en kapsel med tungtvann, i følge ham selv som tegn på at Norge nå stoler på tyskerne.

I presentasjonen gikk Ramberg over den tilmålte tiden sin og brukte tid som den algirske kunstneren Mustapha Benfodil skulle brukt til å presentere sitt prosjekt, og som de to skulle bruke til å snakke sammen. Er Rambergs budskap viktigere enn Benfodils? Blir de like viktige av å få like mye tid? Hvordan forvalter vi den makten det også er å ha ordet, å stå på en scene?

Slike spørsmål ble i liten grad diskutert på konferansen. Få av sesjonene jeg så, klarte å komme inn dit hvor kunstnerisk ytringsfrihet er virkelig vanskelig. De handlet om situasjoner som var dypt sjokkerende, men som oftest innlysende asymmetriske. Det var David mot Goliat. Vi hørte historien til David og klappet. Goliat var sjelden invitert.

Tvetydig, men ikke uangripelig

For hva betyr for eksempel Rambergs tungtvann? Kunstneren sier at å legge en kapsel med tungtvann i et basseng i Ruhr, betyr at Norge nå stoler på Tyskland. Krigen er over. Det kan det bety. Men betyr det noe annet, for noen andre, i en annen sammenheng? Hva betydde det for politikerne som stoppet prosjektet?

Kunst kan være tvetydig. Det har den rett til, og det kan være nødvendig for at kunsten skal kunne arbeide kritisk og peke utover det vi umiddelbart kjenner igjen. Ytringsfrihet rommer også retten til å være utydelig.

Samtidig, hvis man frikobler kunsten helt fra språket og samfunnet rundt den, svekkes samfunnets begrepsapparat for å forstå og diskutere det kunsten arbeider med. Veien til å slutte å engasjere seg er kort. I Nederland førte politiske vinder nylig til store kutt i offentlige tilskudd til kunst. Formidlingskanaler og infrastruktur, selve stedene der kunstnerisk ytringsfrihet og dialog foregår, forsvant med et pennestrøk.

At kunsten har rett til å være utydelig, betyr ikke at kunsten er fritatt fra at vi snakker om den og stiller spørsmål til den.

Vår egen ytringsfrihet

Spørsmål om kunst og ytringsfrihet er ikke bare relevante i krig eller under autoritære regimer. Ytringsfrihet forhandles også her hjemme, hver dag. Neste år fyller den norske grunnloven og ytringsfrihetsparagrafen 200 år. Myndighetene har i tildelingsbrev oppfordret kulturinstitusjoner til å markere dette. Mange har reagert, ikke fordi grunnloven i seg selv er omstridt, men fordi de mener det er farlig å åpne for en praksis der politikere kan instruere kunstnere.

Å forsvare ytringsfrihet er ekstremt viktig forutsetning for et demokratisk samfunn. Samtidig, i slike samfunn, er det en nokså uangripelig og dermed relativt enkel posisjon å innta. Å bruke ytringsfriheten i konkrete situasjoner, slik alle de ovennevnte kunstnerne gjør, krever mer. Det krever forhandling med andre, og man risikerer konfrontasjon og reaksjoner på det man sier og gjør.

Trygge Norge

Om morgenen på konferansens andre dag gikk brannalarmen på Operaen. En stemme over høytaleranlegget ba oss gå til nærmeste nødutgang og følge anvisninger fra personalet. Et mindre kunstnerisk tvetydig utsagn skal man i utgangspunktet lete lenge etter. Men vi var i en teatersal. Min norsktalende sidemann sa umiddelbart og helt alvorlig:

- Det må være en del av programmet, tror du ikke? Det er noe kjent med den stemmen. Kan det være Tom Remlov som har lest det inn?

 

Publisert: 20.01.2013 Oppdatert: 17.09.2014

Relaterte artikler