Tillit og selvtillit – Artikkelsamling

NTO rundet 50 år i 2012. I den anledning inviterte vi en rekke skribenter til å skrive om ulike sider ved scenekunst og musikk. Artiklene ble samlet i skriftsamlingen TILLIT OG SELVTILLIT og spenner bredt, fra politiske styringsmodeller til kunstkritikkens ulike funksjoner. Likevel dreier de seg alle på sitt vis om forholdet mellom kunsten og samfunnet rundt.

Tillit og selvtillit handler det både om situasjonen i Norge, og om tendenser og utfordringer i andre land som kan sette situasjonen her hjemme i perspektiv og samtidig gi et varsko om europeiske strømninger. 

Mens utviklingen flere steder i Europa er preget av økonomisk krise og gir grunn til bekymring, både når det gjelder ressurser og politisk styring, opplever vi i Norge stadig økninger i kulturbudsjettet og bred politisk konsensus om de store linjene i norsk kulturpolitikk. Når NTO likevel forsvarer kunstens frihet og har kritisert politikerne for å legge for sterke føringer på kunstinstitusjonenes virksomhet, er det ikke fordi kunsten gjøres til middel for et forkastelig verdisystem. Det er fordi vi ønsker å forsvare prinsippet om kunstnerisk frihet og ytringsfrihet også i politisk medvind.

Så hvilke rammebetingelser har musikken og scenekunsten, og hvilken rolle spiller kunsten og kunstinstitusjonene i samfunnet? Hvilke kulturpolitiske tendenser ser vi, og hvordan preger denne utviklingen kunsten og den kunstneriske virksomhetens selvforståelse? Hvilke forestillinger om publikum og om kunsten ligger til grunn for utviklingen? Hvilke kår har den kritiske offentligheten i dagens samfunn, og hvordan påvirker dette kunstens behov for et ordskifte? Hvordan står det til med ytringsfriheten, den kunstneriske friheten og vilkårene for ytringsmangfoldet? Og, ikke minst, hvordan forvalter vi den makten det kan være å ha ordet, å stå på en scene? Det er noen av spørsmålene som de ti forfatterne stiller i denne artikkelsamlingen.

LAST NED HELE ARTIKKELSAMLINGEN
Du finner også de enkelte artiklene i menyen til venstre. 

Ønsker du boken tilsendt i posten, eller flere eksemplarer til din arbeidsplass? Send oss en e-post med navn og adresse og hvor mange eksemplarer du trenger, så  sender vi den umiddelbart.

LES FORORDET HER:


Forord


NTO runder 50 år 12. desember 2012. Vi styrer unna forglemmelig fyrverkeri, men feirer med seminar og skrift. Vi har benyttet anledningen til å starte noe vi definitivt skal fortsette med, vi skal be kloke hoder skrive. Skrive om alle sider ved scenekunsten og musikken. Om stat, styring og organisering, om politikk og publikum, og om innhold, kunstsyn, kvalitet og tendenser. Hva ønsker vi oss? Institusjoner med kunstnerisk selvtillit, som har tillit fra publikum og politikere, og som har tillit til at det fins en vilje til å se, høre og oppleve noe annet enn det man kan så mange andre steder.

Artiklene i denne første skriftsamlingen spenner bredt fra politiske styringsmodeller til kunstkritikkens ulike funksjoner. Likevel handler de alle på sitt vis om forholdet mellom kunsten og samfunnet rundt. Hvilke rammebetingelser har musikken og scenekunsten, og hvilken rolle spiller kunsten og kunstinstitusjonene i samfunnet? Hvilke kulturpolitiske tendenser ser vi, og hvordan preger denne utviklingen kunsten og den kunstneriske virksomhetens selvforståelse? Hvilke forestillinger om publikum og om kunsten ligger til grunn for utviklingen? Hvilke kår har den kritiske offentligheten i dagens samfunn, og hvordan påvirker dette kunstens behov for et ordskifte? Hvordan står det til med ytringsfriheten, den kunstneriske friheten og vilkårene for ytringsmangfoldet? Og, ikke minst, hvordan forvalter vi den makten det kan være å ha ordet, å stå på en scene?

Det handler om situasjonen i Norge, men også om tendenser og utfordringer i andre land – som både kan sette situasjonen her hjemme i perspektiv og samtidig gi et varsko om europeiske strømninger.

Er inkludering viktigere enn innholdet?

Demokratisering, tilgjengelighet og relevans er kulturpolitikkens moteord. Mens det tidligere handlet om å bringe stor kunst ut til folket, handler det i dag om å tilpasse kunsten bestemte publikumsgrupper. Kunstinstitusjonene er for eksklusive og bør bli mer inkluderende. I artikkelen Problemet med publikumsutvikling. Hvordan «folket» undervurderes og kunsten sviktes beskriver Tiffany Jenkins hvordan denne utviklingen har vunnet stadig mer terreng i løpet av de siste femten årene i Storbritannia.

Denne utviklingen påvirker også kulturpolitikken og den kunstneriske virksomheten i Norge. I fjor la regjeringen sågar frem en egen stortingsmelding om kultur, inkludering og deltakelse. Hvilke forestillinger om publikum og om kunst er det som ligger til grunn for en slik tilnærming? Og hva skjer med kunstens rolle når institusjonene oppfordres til å tenke mindre på innhold og mer på å få folk inn gjennom dørene? Jenkins advarer mot de senere årenes kulturpolitiske dreining, og etterlyser mer ambisiøse kunstinstitusjoner som revurderer sin egen rolle og stiller krav til publikum.

Betydningen av kunstens egenart og tilliten til et kompetent publikum, ligger som viktige premisser også i Nora Taksdals artikkel Hvem pokker har sagt at det skal være lett? «Klassiskutøvarar må lære av popkonsertar», siterte NRK-nett 13. oktober den britiske forskeren John Sloboda. Hvorfor skal den klassiske musikken stadig bli forsøkt presset inn i andres uttrykksform? Den klassiske musikkarven står støtt på egne ben fordi den krever – og gir tifold tilbake. Selvsagt vil vi klassiske musikere utvikle oss, men med egenarten i behold, skriver Taksdal, idet hun inviterer journalister og redaktører inn gjennom porten. 

Det finnes ingen snarvei i formidlingen av kunst. Det er bred enighet om at kunnskap er gunstig for både opplevelse og forståelse. Likevel tas ikke de estetiske fagene i skolen seriøst, hevder Jøran Rudi i artikkelen Men lek er ikke nok. Forskning viser at fri utforskning gir best læring. Vi vet også at dialog og utveksling elevene imellom øker læringen, og at skapende virksomhet øker læringseffekten i fag som for eksempel matematikk og språk. Samtidig kan man avlede at materiale og temaer må oppleves som relevante i forhold til elevenes erfaringsgrunnlag. Dette bringer de digitale kompetansene, som kanskje er de vesentligste kulturuttrykk i vår tid, inn i læringssituasjonen.

Egen utforskning og lek er likevel ikke nok for læring av spesifikt faglig innhold, mener Rudi. At noen lærer seg å benytte et dataprogram for musikk gir for eksempel ingen visshet om at de har lært noe om verken lyd eller komposisjon. For å sikre en faglig utvikling som ivaretar innholdet kreves det pedagogiske løsninger basert på bredere kompetanse enn tidligere. Likevel satses det i liten grad på fornyelse i undervisningen, og miljøer for utvikling av læringsverktøy mangler finansiering. En gjennomarbeidet pedagogikk for musikk og andre estetiske fag blir dermed ikke utviklet, hevder Rudi. Estetiske fag tas ikke seriøst, men betraktes som lek uten betydning.

Kulturpolitiske styringsformer

Siden 1990-tallet har de offentlige bevilgningene for musikk- og scenekunstinstitusjonene blitt overført som rammetilskudd som institusjonene selv disponerer. Med større frihet og ansvar fulgte imidlertid krav om mål og rapportering, og det ble etter hvert utviklet et system for mål- og resultatstyring.

I artikkelen Målstyringens kritikk og dens alternativer diskuterer Åge Johnsen hvorfor denne modellen både er blitt så utbredt og kritisert. Problemet i dagens debatter er at en del av kritikken mot målstyring ikke gjelder målstyring, men hva mange oppfatter som målstyring. Kritikken er snarere rettet mot omfattende detaljstyring av tiltak og aktiviteter. Dersom målstyring får skylden for det meste som er galt med styring, kontroll og rapportering, risikerer vi i neste omgang å kvitte oss med gode og viktige verktøy, som både er nødvendige og selvfølgelige i dagens demokratiske styringssystem, hevder Johnsen.

«Armlengdes avstand» har vært idealet i styring av kunsten. Ingen styring på utøvelse av kunst eller kunstens innhold. Samtidig innebærer det offentliges eierskap i teatrene også ansvar for forvaltning av en omfattende bygningsmasse. Denne forvaltningen har to hensyn, dels bevaring av nasjonale og viktige signalbygg, dels en sunn forretningsmessig utvikling og forvaltning av bygningsmassen. Dette krever normalt en eierstyring med «kortere armer» enn idealet for styring av kunsten. I artikkelen Eierskap til teatrene, armlengdes avstand eller tett på? diskuterer Lars Haukaas hvilke dilemmaer som oppstår når en eier forener tre forskjellige hensyn – kunst, bevaring og eiendomsforvaltning – i én type eierstyring.

Ytringsfrihet og kritikk

Regjeringens forståelse av armlengdesprinsippet har skapt debatt. Neste år fyller den norske grunnloven og ytringsfrihetsparagrafen 200 år. Myndighetene har i tildelingsbrev oppfordret kulturinstitusjoner til å markere dette. Mange har reagert, ikke fordi grunnloven i seg selv er omstridt, men fordi de mener det er farlig å åpne for en praksis der politikere kan instruere kunstnere.

Å forsvare ytringsfriheten er ekstremt viktig som en forutsetning for et demokratisk samfunn. Samtidig, i det norske samfunnet i dag, er det nokså uangripelig, og dermed en relativt enkel posisjon å innta, skriver Hild Borchgrevink i artikkelen Å stille spørsmål til kunsten. Å bruke ytringsfriheten i konkrete situasjoner er mye mer krevende. Det krever forhandling med andre, og man risikerer konfrontasjon og reaksjoner på det man sier og gjør.

Hvordan forvalter vi den makten det kan være å ha ordet, å stå på en scene? Kunst kan være tvetydig. Det har den rett til. Kunsten har rett til å være utydelig, til å trekke seg unna, til å peke utover det vi kjenner igjen. Ytringsfriheten rommer også retten til å være utydelig. Samtidig, hvis man frikobler kunsten helt fra språket og samfunnet rundt den, utvikler ikke samfunnet noe begrepsapparat for å forstå og diskutere den. Veien til å slutte å engasjere seg er kort.

Teatret er avhengig av at det finnes et ordskifte. Vi trenger en kritisk offentlighet som på faglig grunnlag stiller krav. Det er denne kritiske offentligheten som nå forvitrer, hevder Carl Morten Amundsen i artikkelen Teatret i det offentlige rom. Ytringsfriheten i Norge er ikke rammet av sensur, men av marginalisering. Det må få noen konsekvenser for måten vi tenker på. I en presset mediebransje er krav om samfunnsoppdrag og en kritisk offentlighet erstattet av bunnlinje. Ytringen blir vare. Hvordan påvirker dette teatrenes rammevilkår? Og hva skjer med teatrenes samfunnsrolle når massemediene trekker seg unna det seriøse ordskiftet?

Flere av våre toneangivende kritikere begrenser ikke sin virksomhet kun til anmelderi, de virker samtidig som ulike former for kuratorer i scenekunstfeltet. Kritikeren blir en aktør i feltet som er med på å forandre vår forståelse av kunsten. I artikkelen Kritikkens oppbyggende potensial diskuterer Boel Christensen-Scheel og Lisa Nagel kritikkens ulike former og funksjoner, og spør om den kritiske virksomheten nødvendigvis innebærer en distanse til kunsten, eller om kritikken også kan fungere som en mediator, en kontekstutvikler, en refleksjon? Christensen-Scheel og Nagel tar til orde for en praksis som rommer begge deler: subjektiv kritisk refleksjon og relasjonell tenkning.

Teatret som språkaktør

Når det har vært teaterstrid i Norge, har det stort sett handlet om språk, og det begynte med Henrik Wergeland.  I artikkelen Scenespråk og språkpolitikk gir Ola E. Bø et historisk riss av teatret som språkaktør frå 1800-tallet og frem til åpningen av Det Norske Teatret i 1913. Etter en av de lengste pipekonsertene i europeisk teaterhistorie hadde de to «nasjonene» forskanset seg i hvert sitt teater i hovedstaden, med hvert sitt nasjonsbyggende språkprogram.

Med dette som bakteppe diskuterer Bø dagens scenespråksituasjon i Norge, slik som forestillingen om en «riksgyldig norm», bruken av dialekt og språktoner på scenen og hvorfor det er så lite Fosse nord for Sinsenkrysset. Et moderne norsk institusjonsteater lever i spenningen mellom det litterære liv og underholdningsindustrien. Dette krever en fleksibel språkpolitikk og en mestring av den språklige variasjonen som preger den litterære hovedstrømmen, både bokmål og nynorsk, hevder Bø.

Ikke skyt de uavhengige. Rapport fra Europa

Til tross for utfordringer befinner vi oss i en ganske unik vekstperiode. Mens utviklingen flere steder i Europa er preget av økonomisk krise og gir grunn til bekymring, både når det gjelder ressurser og politisk styring, opplever vi stadig økninger i kulturbudsjettet og bred politisk konsensus om de store linjene i norsk kulturpolitikk. Og når vi forsvarer kunstens frihet og kritiserer politikerne for å legge for sterke føringer på kunstinstitusjonenes virksomhet, er det ikke fordi kunsten gjøres til middel for et forkastelig verdisystem. Det er fordi vi ønsker å forsvare prinsippet om kunstnerisk frihet og ytringsfrihet også i politisk medvind.

I artikkelen Ikke skyt de uavhengige, eller hvor er de frie kunster blitt av? tar Lazslo Upor oss med til Ungarn. Et bunnsolid demokrati hvor kulturlivet blomstrer, men hvor det finnes merkbare antidemokratiske tendenser. Flørten med ekstremistiske ideer og velgere har pågått lenge, og du ser det hver dag – det er det som får mange til å bekymre seg, skriver Upor.

Hvordan skal man takle ekstremistiske ideer og handlinger når katta er ute av sekken? Og hvor går grensen mellom sensur og det å hindre en forbrytelse?

Det er voksende etterspørsel og interesse for ekstremistiske ideer, og det vil alltid finnes villige leverandører. Vi som borgere må konfrontere dem, men vi kan ikke forby dem. Med en statssubsidiert kulturinstitusjon forholder det seg imidlertid annerledes, mener Upor. I alle siviliserte samfunn bør det være enighet om at offentlige organer ikke skal legitimere samfunnsfiendtlige ideologier og handlinger ved å la dem utspille seg i subsidierte institusjoner.

I dag har ingen ungarske teatre plikt til å formidle direkte politisk propaganda. Teaterledere på den nye høyresiden har imidlertid godtatt et begrep, «håpets teater», som betegnelse på deres nye doktrine som samsvarer med det verdisystemet regjeringen har fremmet: et folketeater som taler til vanlige folk om vanlige folk og gir løfte om underholdning i stedet for «kunst». I tillegg oppmuntres teatrene på det sterkeste til å styrke sann patriotisme ved å gjenoppbygge «nasjonale verdier».

Man kan hevde at kunsten har et formål. Om den er nyttig, det er et annet spørsmål. Men igjen og igjen prøver politikere å benytte den til sine egne formål. Det er opp til kunstnerne om de vil være med på det. I mørke tider har de ikke engang noe valg, skriver Upor. Når er det grunn til å protestere, spør vi? Er det først når politikerne griper direkte inn i innholdet og bruker kunsten til propaganda for verdisystemer vi ikke kan akseptere? Eller bør vi si ifra lenge før det – allerede når vi ser tegn til at politikerne instruerer kunstnerne og institusjonene i hva de skal være opptatt av – selv om vi måtte dele de rådende politiske målene?

Skal kunsten ha mening og funksjon, må vi tåle at den kan være krevende. Vissheten om at kunstlivet selv, i all sin bredde, har kunstens beste for øye, er samtidig vissheten om at det har publikums beste for øye. Har våre politikere tillit til dette, gir de den enkelte aktør selvtillit nok til å gå egne veier og gi samfunnet noe interessant tilbake.

Bernt E. Bauge, styreleder

Morten Gjelten, direktør 

 

Publisert: 18.01.2013 Oppdatert: 20.11.2015