Maktkonsentrasjon i demokratiets navn

NTO ved direktør Morten Gjelten retter i Morgenbladet denne uken kritikk mot den stadig sterkere konsentrasjonen av forvaltningsoppgaver og kunnskapsproduksjon til Norsk kulturråd og Kulturtanken. – Med mindre Stortinget er årvåken i høstens budsjettbehandling, risikerer vi å gå i retning av en radikal maktkonsentrasjon, og dét uten at det har vært en reell offentlig debatt i forkant, skriver han. Les hele innlegget på Morgenbladet.no eller her.

"Ritsj", Katma i samarbeid med Figurteatret i Nordland og Festspillene i Nord-Norge (foto: Mariell Amelié Lind Hansen)

Morgenbladet 05.11.2020:


I Norsk kulturråd pågår det for tiden en markant omlegging og utvidelse med vidtrekkende konsekvenser for norsk kunst- og kulturliv. Ikke en tydelig kommunisert utvidelse. Ikke en godt utredet utvidelse. Ikke en solid begrunnet eller – fra utsiden betraktet – påkrevd utvidelse.

Nei, snarere er det snakk om en lite gjennomsiktig og skrittvis utvidelse av Kulturrådets rolle og mandat, med tilførsel av stadig nye forvaltningsoppgaver utenfor Kulturfondet og rådets beslutningsmyndighet.

I forslaget til neste års statsbudsjett går Kulturdepartementet enda et skritt videre og foreslår å overføre tilskuddsforvaltningen av en rekke musikk- og scenekunstinstitusjoner til Kulturrådet. Fra før har porteføljen blitt utvidet med ulike oppgaver rettet mot hele bredden av musikk- og scenekunstinstitusjonene, i form av utviklingsprogram, søknadsbaserte tilskuddsordninger, koordineringsarbeid og statistikk- og kunnskapsproduksjon.

Den samme gradvise omleggingen finner vi hos Kulturtanken – Den kulturelle skolesekken Norge, som også har fått tilførte flere oppgaver og et utvidet mandat de siste årene.

Ikke som resultat av en etterspørsel fra bransjen, eller fordi etaten har måttet fylle viktige hull og mangler i arbeidet med barne- og ungdomskultur i Norge. Nei, også her kommer endringene først til syne gjennom de årlige statsbudsjettene og påfølgende tildelingsbrevene, samt etatens egne årsrapporter og uttalelser.

Neste steg?

Endringene skjer helt uten dialog med berørte parter og uten et forutgående utredningsarbeid annet enn en overordnet kulturmelding.

Med andre ord vites det ikke om de to etatene skal fortsette å vokse – og i så fall, mot hva?

Tas det sikte på en fortsatt skrittvis utvidelse av deres mandat? Er det en ambisjon å overføre tilskuddsforvaltningen av enda flere musikk- og scenekunstinstitusjoner til Norsk kulturråd? Skal Kulturrådet også overta et større ansvar for politikkutforming og politisk strategiarbeid? Hvor bred planlegges Kulturtankens portefølje innenfor barne- og ungdomskultur å være? Hvor mye av etatenes ressurser skal kunne gå til å drive med egen forskning og kunnskapsproduksjon – i en problematisk dobbeltrolle som tilskuddsforvalter og kunnskapsprodusent?

Kort sagt: Hvilke ambisjoner har Kulturdepartementet for de to direktoratene og hva er neste steg?

Ingen av svarene på disse spørsmålene er å finne i offentlig tilgjengelige dokumenter. Stortinget fratas dermed muligheten til å behandle dette på en informert og kvalifisert måte i høstens budsjettprosess.

Derimot kan vi helt klart observere en stadig sterkere konsentrasjon av forvaltningsoppgaver og kunnskapsproduksjon – og dermed mer makt og innflytelse – til to voksende direktorater. Utviklingen ser ut til å gå i retning av at vi får et direktorat for barne- og ungdomskultur; Kulturtanken, og et direktorat for kunsten og kulturen ellers; Norsk kulturråd.

Faglige anbefalinger

Den siste offentlig tilgjengelige gjennomgangen av Norsk kulturråd som vi er kjent med ble gjort i 2014. Dette var et utvalgsarbeid ledet av ekspedisjonssjef Christine Hamnen. I rapporten presiseres det at verken ekspedisjonssjefen eller daværende direktør for Kulturrådet Anne Aasheim, som også var medlem i utvalget, har hatt faglige eller politiske føringer fra sin arbeidsgiver Kulturdepartementet i forbindelse med arbeidet i utvalget, men har vært oppnevnt i kraft av sin fagkompetanse. Det betyr at anbefalingene er faglige og dermed fortsatt gyldige uavhengig av politiske skifter og endringer i regjeringen.

Utvalgets mandat var å vurdere Kulturrådets oppgavesammensetning og organisering i lys av mål om maktspredning og kvalitet som fortsatt er uttalte mål i kulturpolitikken. Rapporten inneholder ingen anbefalinger om å delegere ytterlige tilskuddsforvaltning til Kulturrådet eller utvide Kulturrådets direktoratsoppgaver inn mot musikk- og scenekunstinstitusjonene.

I kulturmeldingen tas det likevel til orde for å overføre flere direktoratsoppgaver til Norsk kulturråd, uten henvisning til forutgående utredningsarbeid. I forslaget til statsbudsjett for 2021 foreslås det likevel å overføre tilskuddsforvaltningen av en rekke musikk- og scenekunstinstitusjoner fra Kulturdepartementet til Kulturrådet som direktorat.

Begrunnelsen er å styrke fagligheten i tilskuddsforvaltningen uten at vi får vite hva denne fagligheten består i eller hvilken kompetanse det er Kulturrådet besitter som skal bidra til en slik styrking.

Samtidig foreslås det å flytte ut tilskuddet til flere virksomheter fra Kulturfondet enn rådet selv har foreslått etter grundige utredninger, og departementet har dermed valgt å overstyre rådets egne vurderinger. Det gir grunn til bekymring for en svekkelse av Kulturfondet og prinsippet om en armlengdes avstand mellom politikk og kunst.

Fylles med oppgaver i stedet for å frigjøre tiltrengte midler

Kulturtanken ble etablert for å ivareta det nasjonale ansvaret for Den kulturelle skolesekken (DKS). Før opprettelsen av Kulturtanken var det kun et par-tre årsverk i Kulturrådet som hadde det nasjonale ansvaret for DKS. Det var bred enighet om at dette var for lite. NTO er likevel ikke alene om å spørre hvordan det kan være god ressursutnyttelse å kanalisere 70 mill. kroner i året til nasjonal forvaltning av en desentralisert ordning som fylkeskommunene har ansvaret for.

I stedet for å utrede Kulturtankens rolle i lys av målet om at mest mulig midler skal kanaliseres direkte til elevenes kunstopplevelser, fylles nå tanken også med oppgaver. I 2019 fikk etaten utvidet mandatet til også å «bidra i arbeidet med barne- og ungdomskultur og til å bedre mulighetene for barn og unges deltakelse». Fra før forvalter Kulturtanken søknadsbaserte ordninger, og direktøren har fortalt offentligheten at det er Kulturtanken som skal forvalte midlene til nyproduksjon i DKS som kom i budsjettfremlegget for 2021.

Også her mangler begrunnelse for at etaten skal forvalte disse produksjonsmidlene i stedet for at man tar i bruk allerede eksisterende og velfungerende strukturer i kraft av frittstående kunstinstitusjoner, Kulturfondet og Norsk Scenekunstbruk – som alle forvalter produksjonsmidler til kunst også for barn og unge på en armlengdes avstand fra politikken.

Samtidig foreslår regjeringen å samle tilskudd til «barne- og ungdomstiltak» på en og samme post med en egen formålsinnretning på tvers av profesjonell kunst og frivillighet. Samlet legges det med dette opp til et gjennomgående skille i forvaltningen mellom kunst og kultur for barn og unge, på den ene siden, og kunst og kultur for alle oss andre, på den andre siden.

Omfordeling fra fri kunst til direktoratstyrte prioriteringer

Faglig beslutningsmyndighet flyttes på denne måten fra et mangfold av frie kunstinstitusjoner og fra uavhengige råd og fagutvalg til to store normerende og politisk tilpasningsdyktige direktorater. Samtidig flyttes politisk makt fra Kulturdepartementet og Stortinget til de samme to direktoratene slik at skillene mellom politikk og faglighet blir utydelige.

Denne kulturpolitiske omleggingen skjer parallelt med at de økonomiske rammene for de frie kunstinstitusjonene svekkes gjennom en årlig realnedgang i bevilgningene. Uten at dette er tydelig kommunisert, omfordeles det på denne måten fra år til år midler fra rammene for den egneinitierte, frie kunstneriske utviklingen til politiske eller direktoratstyrte prioriteringer.

Samtidig er tallene i statsbudsjettet fremstilt på en lite informativ måte, og det er uklart for oss i hvilken grad også økonomien i Kulturfondet svekkes når det justeres for midler som flyttes mellom nye og gamle budsjettposter.

Ytringsmangfold

Med mindre Stortingets familie- og kulturkomité er årvåkent i høstens budsjettbehandling, risikerer vi å gå i retning av en radikal maktkonsentrasjon, og dét uten at det har vært en reell offentlig debatt i forkant. Slike tilslørte prosesser setter demokratiske verdier og spilleregler på prøve og får oss til å spørre hvilke rom diskusjonene finner sted i og hva som er intensjonen og målene med endringene.

Hva og hvem skal omleggingene tjene?

I familie- og kulturkomiteens høringsmøte om statsbudsjettet i oktober var kritikken av Kulturrådets og Kulturtankens utvidete forvaltningsoppgaver en gjenganger. En repeterende oppfordring til Stortinget var å sette disse prosessene i bero til de to etatenes roller er utredet med åpne høringsrunder, offentlig innsyn og tettere dialog med ulike deler av bransjen.

Inngangen må være hvordan kulturpolitikken best organiseres for å sikre kvalitet, ytringsmangfold og sterke strukturer rundt den frie kunsten ved å spre beslutningsmyndigheten. Men det kan neppe være disse målene som er styrende for de foreslåtte strukturendringene?

Morten Gjelten, direktør i Norsk teater- og orkesterforening (NTO)

Publisert: 06.11.2020 Oppdatert: 06.11.2020

Relaterte artikler