NTOs innspill til nasjonalt innspillsmøte om ny kulturmelding

– Et hovedspørsmål for kulturmeldingen må være hvordan sikre sterke, selvstendige institusjoner som er best mulig rustet til å tåle skiftende politiske klima. Derfor advarer vi mot en foregripende lydighet til et ekspertutvalg for regionreformen som sorterer oppgaver ut til regionale nivåer uten et kvalifisert blikk på kulturpolitiske mål, perspektiver eller konsekvenser. Dette sa NTOs direktør Morten Gjelten i sitt innlegg på det nasjonale innspillsmøtet om ny kulturmelding i dag.


(NTOs innspill starter 23.35)

Kulturdepartementet arrangerte 2. februar et nasjonalt innspillsmøte om ny kulturmelding. Departementet hadde i forkant bedt om innpill til hva norsk kulturliv bør være om 20 år, hvilke muligheter og utfordringer som fins og hvordan bør samfunnet bør imøtekomme disse utfordringene. Hva bør være statens rolle og ansvar og hvilket ansvar og oppgaver bør ligge til fylkeskommunene og kommunene?

NTOs innspill ble fremført av direktør Morten Gjelten og følger her:

I våre skriftlige innspill vil vi brette våre vinger over temaer det ikke er plass til på 3 minutter.  Sammenhengen mellom kulturpolitikk og kunnskapspolitikk for eksempel. I den nye kulturmeldingen må de humanistiske og estetiske fagenes kvalitet, innhold og plass i hele utdanningsløpet bli blant hovedtemaene.

Men på en dag som denne – dagen etter at kommunal- og moderniseringsdepartementets ekspertutvalg har lagt fram sin rapport om regionreformen – må vi justere manus og kommentere denne rapporten – en rapport som både er provoserende og dypt problematisk, dog ikke problematiserende, og som nå legger et enda større ansvar på de som skal skrive kulturmeldingen.

For heldigvis skal det skrives en kulturmelding, og den har vi tillit til at skrives med stort alvor og ansvar, slik at man om 20 år kan snu seg tilbake og si at vi gjorde det vi kunne for å sikre kunstens og kulturens fundamentalt viktige rolle i samfunnet.

I så måte siterer vi optimistisk fra regjeringsplattformen hvor kulturlivets selvstendighet understrekes, og kunst og kultur defineres som «ytringer med samfunnsbyggende kraft», «forutsetninger for en opplyst samtale» og «en investering i demokratiet og allmenndannelsen».

Dette er helt i tråd med NTOs oppfordring om å knytte kulturpolitikkens begrunnelse tydeligere til infrastrukturkravet i Grunnlovens §100, og statens ansvar for å bygge opp et offentlig ytringsrom. Og dette rommet består av skolen, universitetene, mediene og kulturinstitusjonene. Dette er ikke vår påstand – det er sakset fra forarbeidet til revideringen av grunnloven.

Denne begrunnelsen må også være styrende når ansvarsdelingen mellom forvaltningsnivåene vurderes.

Men ved fremleggelsen av ekspertutvalgets rapport fikk vi dessverre bekreftet alt vi fryktet: Alle vurderinger er gjort på regionreformens premisser – kulturpolitiske perspektiver er fraværende. Hovedgrepet til utvalget er å regionalisere finansieringen av nesten all kulturvirksomhet utenfor Oslo. Vi skal komme grundig tilbake til hvor uenige vi er i denne vurderingen.

Det paradoksale er at utvalget ikke har tatt til orde for å regionalisere driftstilskuddet til universiteter og høyskoler. Desto mer underlig at de ikke ser analogien mellom kulturinstitusjonene og universitetene.

Utvalgets innfører begreper vi ikke får til å stemme med virkeligheten. Blant annet en helt uforklart nyansering mellom hovedstadinstitusjoner og institusjoner med et regionalt nedslagsfelt. Utvalget går langt i å redusere institusjonene til virkemidler i regional utvikling, og har et foreldet syn på sammenhenger mellom «nasjonale oppdrag» og hovedstadsfunksjoner.

Staten må investere direkte i de institusjonene som oppfattes som en betydelig del av en nasjonal infrastruktur, mener NTO. Det nasjonalt viktige ligger flere steder enn i Oslo.

Et hovedspørsmål for en kulturmelding i vår tid må derfor være: Hvordan bygge sterke rammeverk rundt kulturinstitusjonene som demokratiske fellesarenaer. Målet må være å bygge ordninger som sikrer sterke, selvstendige institusjoner som er best mulig rustet til å tåle skiftende politiske klima. 

Derfor advarer vi mot «foregripende lydighet» som en forutsetning for utformingen av fremtidens kulturpolitikk – det være seg lydighet mot premisset om mindre offentlig midler til kultur, eller lydighet mot næringsretorikk. Eller lydighet til et ekspertutvalg som sorterer oppgaver ut til regionale nivåer uten et kvalifisert blikk på kulturpolitiske mål, perspektiver eller konsekvenser.

Publisert: 02.02.2018 Oppdatert: 06.02.2018

Relaterte artikler