Myter og fakta i det kulturpolitiske ordskiftet

Det kulturpolitiske ordskiftet på musikk- og scenekunstfeltet er tidvis preget av myter og konstruerte motsetninger. NTO arbeider kontinuerlig med å fremskaffe tall og andre fakta for å bidra til en mer informert politikkutforming og en offentlig debatt basert på kunnskap om virkeligheten. Nedenfor har vi løftet frem eksempler på myter som vi mener preger debatten i for stor grad, og satt disse opp mot den virkelige situasjonen.

1. myte: Økte bevilgninger har ikke kommet kunsten og publikum til gode.


Fakta:

  • Økte bevilgninger til musikk- og scenekunstinstitusjonene i «Kulturløftsperioden» gikk i all hovedsak med til å dekke kostnader som generell lønns- og prisvekst og økte pensjonskostnader. Bevilgningsøkningen sikret med andre ord institusjonene stabile rammevilkår, og gjorde det mulig å holde tritt med lønnsutviklingen i samfunnet og samtidig opprettholde aktiviteten og tilbudet til publikum.
     
  • Publikumstallene ved musikk- og scenekunstinstitusjonene er stabile, til tross for en sterk økning i det samlede kulturtilbudet de senere årene og stor konkurranse om publikums oppmerksomhet. Statistikken viser at publikumstilbudet- og besøket ved de musikk- og scenekunstinstitusjonene som rapporterer til NTO holder jevnt høye tall.
     
  • De kunstneriske virksomhetene har sammensatte og til dels motstridende mål, og det er svært begrenset hva produksjons- og publikumstall alene forteller om kvalitativ måloppnåelse, kunst og ressursbruk. Særskilte satsinger, nyskapende risikoprosjekter og formidlingsinnsatser for å nå et mer sammensatt publikum osv. viser seg gjerne ikke i statistikken, eller kan endatil gi negative utslag i aktivitets- og publikumstall.

 

2. myte: Institusjonene er overadministrerte.


Fakta:

  • I gjennomsnitt er 80 pst. av de samlede lønnskostnadene i teatrene og symfoniorkestrene knyttet til funksjoner som inngår direkte i den kunstneriske produksjonen, mens kun ca. 9 pst. går til administrasjon.


Fordeling av lønnskostnader* i NTOs medlemsvirksomheter** 2016:

Kunstnerisk produksjon
(kunstnerisk, teaterteknisk, plan/produksjon)

80,1 %

Kommunikasjon

7,2 %

Administrasjon

9,3 %

Drift

3,4 %

*Inkluderer lønn, honorar og vederlag.
**Omfatter de produserende virksomhetene som lønner kunstnere direkte.
 

  • Slik det fremkommer i de periodiske institusjonsevalueringene, er det i mange tilfeller slik at knappe bemanningsressurser knyttet til produksjonsapparatet rundt de kunstneriske prosjektene hindrer en større utnyttelse av det kunstneriske potensialet i virksomhetene. Det finnes dermed små muligheter for å rasjonalisere bort årsverk uten at dette får direkte konsekvenser for kvaliteten og volumet i den kunstneriske produksjonen.
     
  • Når kapasiteten i produksjons- og formidlingsapparatet for kunsten presses til en yttergrense, blir det også utfordrende å ivareta bredden i samfunnsansvaret – herunder forventninger og egne ambisjoner om videreutvikling av formidlingsstrategier, utnyttelse av digital teknologi, ekstern relasjonsbygging og samarbeid, internasjonal utveksling og annen utadrettet virksomhet.


3. myte: Bevilgningene til institusjonene går på bekostning av kunstnerøkonomien og «det frie feltet».


Fakta:

  • Det er en direkte sammenheng mellom institusjonsøkonomi og kunstnerøkonomi, og god institusjonsøkonomi betyr god kunstnerøkonomi. Innenfor scenekunsten og musikken er de offentlig støttede institusjonene de viktigste arbeidsgiverne for kunstnerne, og etterspørselen etter kunstnerisk arbeidskraft påvirkes i høy grad av disse virksomhetenes økonomiske rammer.
     
  • En betydelig del av institusjonenes driftsbudsjetter går nettopp til å lønne kunstnere. I 2016 ble det samlet kanalisert om lag 1,07 milliarder kroner til kunstnere i form av lønn, honorar og vederlag fra NTO-virksomhetene, hvorav 44 pst. til frilanskunstnere/kunstnere ansatt på tidsavgrenset engasjement. I tillegg kommer betydelige pensjonskostnader. 


NTO-virksomhetenes lønnskostnader* til kunstnere** 2016:

Fast ansatte:

598,3 millioner NOK

56 %

Midliertidig ansatte/frilansere***:

472,2 millioner NOK

44 %

Totalt:

1,07 milliarder NOK


* Dette omfatter lønn (inkl. arbeidsgiveravgift og feriepenger), honorar til enkeltkunstnere og kompanier, samt vederlag. I tillegg kommer betydelige pensjonskostnader.
**«Kunstnere» omfatter her en rekke ulike kunstnergrupper – herunder skuespillere, musikere, sangere, dansere, instruktører, koreografer, scenografer, kostymedesignere, lysdesignere, lyddesignere, videodesignere, komponister, dirigenter, dramatikere, forfattere, oversettere og dramaturger.
***Omfatter lønn til kunstnere engasjert for enkeltproduksjoner og på åremål, honorar til enkeltkunstnere og kompanier, samt vederlag.
 

  • Med stadig mer samarbeid mellom institusjonene og selvstendige kompanier, ensembler og enkeltkunstnere, kanaliseres en økende del av teatrenes og orkestrenes ressurser til ulike typer samproduksjoner. Ofte videreformidles produksjonene av andre arrangører som festivaler, kulturhus etc. slik at det genereres ytterligere inntekter for de involverte kunstnerne. Dette er imidlertid pengestrømmer som vanskelig lar seg tallfeste ettersom ressursene for en stor del er knyttet til institusjonenes faste produksjons- og formidlingsapparat.
     

4. myte: Investeringer i bygg går på bekostning av innhold.


Fakta:

  • Gode produksjons- og formidlingslokaler er helt nødvendig for å sikre kvalitet i innholdet og bred formidling. Det er fortsatt store etterslep i nødvendige investeringer i den kulturelle infrastrukturen, og flere institusjoner står uten tilfredsstillende lokaler. Det er både behov for nye bygg og for oppgradering av eksisterende teater- og konsertlokaler. Utfordringen er å finne finansielle og organisatoriske løsninger som sikrer at kostnader til bygningsmessig drift og vedlikehold ikke går utover institusjonenes kjernevirksomhet.


5. myte: Institusjonene representerer sentralisering og maktkonsentrasjon.


Faktum:

6. myte: Det er blitt dyrere å gå i teater.


Fakta:

  • Det er blitt billigere å gå i teater i løpet av de siste tiårene tatt i betrakting prisvekst og en formidabel lønnsvekst. De aller fleste virksomhetene har også en differensiert prispolitikk med rabatterte priser og gratisbilletter, gjerne kombinert med spisset og oppsøkende formidlingsarbeid.
     
  • Musikk- og scenekunstinstitusjonene befinner seg imidlertid i et krysspress mellom ulike forventninger. De kritiseres fra ulike hold, både for å ikke utnytte egeninntektspotensialet fordi billettprisene er for lave og fribillettene for mange, for at billettprisene er for høye og hindrer bred deltakelse, og at billettprisene er for lave og utkonkurrerer privatteatrene.
Publisert: 30.01.2019 Oppdatert: 30.01.2019