Kunnskap, formidlingsinnsats og ressursutnyttelse

- Vi har merket oss at regjeringen legger betydelig vekt på at den «vil bygge sin politikk på respekten for kunnskap». NTO har selv en viktig rolle i å generere og formidle kunnskap innen vårt felt. Samtidig er det viktig å styrke forskningen, og vi håper regjeringens satsing på kultursektorforskning kan fremskaffe ny kunnskap og bidra til en mest mulig treffsikker kulturpolitikk, sa NTOs styreleder Bernt Bauge i sin tale på årsmøteseminaret mandag 16. juni. Kunnskap, økt formidlingsinnsats og effektiv ressursutnyttelse var noen av stikkordene i talen. Les hele talen her.

Styreleder Bernt Bauges tale på NTOs årsmøteseminar 2014 


Vi er mange som spør oss selv: Står vi ved en skillevei i kulturpolitikken? Hva vil  den bebudede frihetsreformen bety i praksis for teatrene og orkestrene? Blir det mindre stat og mer privat? Eller kan vi forvente en fortsatt stø kurs i den norske kulturpolitikken -  som det tradisjonelt har vært bred enighet om på Stortinget? Vi er spente på om statsråden vil lette noe mer på sløret i dag, selv om vi selvsagt vet at  det er  fremleggelsen av statsbudsjettet i oktober som blir selve syretesten og der vi får det mest konkrete svaret.

La meg likevel få lov å legge en optimisme til grunn for hva vi kan ha i vente. Vi har tro på at den nye regjeringen ønsker å videreføre satsningen på kulturområdet som et viktig offentlig ansvarsområde, selv om den har sagt at den ikke vil forplikte seg på kulturløftets 1%-mål.  Vi har fortsatt tro på  stabile og forutsigbare rammebetingelser for våre medlemmer også i årene fremover. Vi er likevel ikke så naive at vi tror at dette vil komme av seg selv. Et blikk utenfor landegrensene viser hvor mye lettere det er å rive ned enn å bygge opp. Derfor tar også foreningens medlemmer og NTO selv  grep for å styrke fundamentet for fremtiden. Dette skal jeg komme tilbake til.

Vi har merket oss at regjeringen legger betydelig vekt på at den «vil bygge sin politikk på respekten for kunnskap». NTO har selv en viktig rolle i å generere og formidle kunnskap innen vårt felt. Samtidig er det viktig å styrke forskningen, og vi håper regjeringens satsning på kultursektorforskning kan fremskaffe ny kunnskap og bidra til en mest mulig treffsikker kulturpolitikk. Like viktig er det at forskningen holder tilstrekkelig høy kvalitet og er basert på inngående innsikt i praksisfeltet. Mytenedbrytning, for ikke å si myteknusing,  er en viktig oppgave. I så måte var noe som vi kunne mistenke for å være en «søknad» fra to forskere fra Telemarksforskning, offentliggjort i Aftenposten i slutten av mai,  lite betryggende. Der ble det fremsatt bastante påstander om tiltagende ineffektiv drift i vår sektor samtidig som de innrømmer at de ikke vet nok til å kunne underbygge sine påstander. Men vi i NTO vet en hel del. Direktør Morten skrev  et faktabasert tilsvar  - men som Aftenposten typisk nok ikke tok inn.

Vi vet at bevilgningsøkningen til teatrene i Kulturløftperioden  primært har gått til lønns- og priskompensasjon, pensjonskostnader, påkrevde investeringer i bygg og til vedlikehold, og i noen tilfeller til styrket kunstnerisk aktivitet og formidling.  Vi har gjentatt til det kjedsommelige at teatrene og orkestrene er underadministrerte virksomheter, og ofte er det den begrensete bemanning rundt de kunstneriske prosjektene i form av teknisk støtte og planlegging og produksjon  som hindrer en større utnyttelse av det kunstneriske potensialet. Dette ble også fremhevet av evalueringspanelet som overleverte sin rapport for tre orkestre til statsråden sist fredag. Den institusjonsevaluering som nå i to omganger har vært gjort i forhold til seks teatre og tre orkestre forteller dessuten om jevnt over svært gode resultater både ifht kunstnerisk kvalitet og effektiv ressursutnyttelse.

Det tekniske og formidlingsmessige støtteapparatet har selvsagt ikke sneket seg inn på bekostning av kunsten, men består av funksjoner som skal bidra til kvalitet og profesjonalitet i alle ledd fra produksjon til formidling av kunsten. Ved teatrene går i gjennomsnitt kun 7% av lønnskostnadene med til ren administrasjon og 5% til drift. Ved orkestrene er de samme tall hhv 5% og under 1%.  Dette  er objektivt sett slett ikke høye tall, tvert om må vi kunne si, ikke minst med tanke på kompleksiteten i styring og drift av kunstneriske virksomheter.  Og når det gjelder forholdet mellom de ulike typene årsverk, har det vært tilnærmet stabilt siden 2005. Der det har vært vekst i administrative årsverk, har det fof vært knyttet til innflytting i nye hus. Vi bør derfor heller heie litt på, og ikke kritisere, de institusjoner som de senere år har maktet å styrke sitt støtteapparat marginalt. Det var på tide, sier nå vi.

Ikke minst øker kravet til formidlingsinnsats i en tid der kunstinstitusjonene tar et ansvar for å kompensere for den sviktende satsningen på estetiske fag i skolen.  Statsråden har nylig fått på sitt bord rapporten ”Det muliges kunst” fra et ekspertutvalg, som tilrår en rekke tiltak for  en helhetlig og koordinert innsats mellom utdannings- og kultursektoren. Det er viktig at denne rapporten blir fulgt opp raskt. Det er  for eksempel snart bare gjennom symfoniorkestrenes eget formidlingsprogram at barn og unge får et levende møte med klassisk musikk i grunnskoleløpet.

Og det forutsetter profesjonalisering og styrking av stab når man skal strebe etter et mer differensiert publikum.  Det er en stadig sterkere bevissthet i institusjonene  om strategier for å nå nye publikumsgrupper. Samtidig  har konkurransen om publikums tid økt betraktelig, med en sterk vekst i det samlede kulturtilbudet. Likevel har publikumstallene ved teatrene og orkestrene økt gjennom kulturløftperioden, fra ca 2,1 mill i  2005 til ca. 2,5 (2,3) mill. i 2013. Vi mener dette forteller en annen historie enn den myten om publikumsnedgang som de nevnte forskere forsøker å befeste.

Det som derimot beklageligvis har gått nedover,  er gave- og sponsorinntektene. I faste priser ligger sektorens samlede inntekter fra private givere og sponsorer faktisk lavere i 2013 enn i 2005 – hvis vi ser bort fra særtilfellet DNO&B.  Siden finanskrisen i 2008 har det vært en realnedgang på nærmere 30%.  Undersøkelsene viser dessuten at midlene er ujevnt fordelt, og at de i høy grad er konsentrert om de største teatrene og orkestrene i Oslo, Bergen og Stavanger. En vel så bemerkelsesverdig og uheldig utvikling er at for noen av virksomhetene inngår disse midlene i stigende grad i det ordinære driftsbudsjettet for å kunne opprettholde allerede etablert aktivitet, og ikke – som  vel har vært  meningen – til å realisere kunstneriske eller formidlingsmessige prosjekter som det ellers ikke ville vært rom for. Vi ser at sponsormarkedet er lite og vanskelig tilgjengelig for størsteparten av NTOs medlemmer. Og at det er konjunkturutsatt. Andre og mer omfattende undersøkelser bekrefter bildet av at slike midler for en stor del er vanskelig tilgjengelig for profesjonelle, offentlig støttede kunstinstitusjoner. Både bedrifter og pengeutdelende stiftelser viser en tendens til å prioritere andre formål enn kultur, og at de som prioriterer kultur foretrekker frivillige organisasjoner, lokal amatørvirksomhet og tidsavgrensede festivaler.

Men det er samtidig  slik at private sponsorer og givere er mer enn velkomment som bidrag til å styrke sektorens finansiering – som supplement til det offentliges innsats.  Den tid er for lengst forbi da teatersjefer holdt seg for nesen ved lukten av private penger. Og vi er gjerne med på å diskutere nye modeller og  insentivordninger som kan stimulere til økt samarbeid med private givere og sponsorer innenfor vår sektor. Vi er mange som har erfaring for at samhandling med private aktører både styrker publikumstilfanget og forankringen i samfunnet rundt oss. Og ja, private samarbeidspartnere kan tilføre nye ideer og stimulere til nytenkning.

Men vi er likevel skeptisk til en tenkning der private midler skal kunne redusere avhengigheten av offentlig finansiering, ikke minst med tanke på statistikken som nevnt, og vi stiller spørsmål ved hvorvidt dette i seg selv skulle bidra til større frihet, slik regjeringen synes å hevde. Vi opplever at de grunnleggende styringsprinsipper som sikrer kunstnerisk frihet er vel etablert i norsk kulturpolitikk. Offentlig støtte som sikrer forutsigbare rammevilkår er selve forutsetningen for at institusjonene skal kunne konsentrere seg om kjernevirksomheten og sikre uttrykksmangfoldet, snarere enn at denne støtten innebærer en frihetsbegrensning.

Og med «forutsigbare rammevilkår» som stikkord er jeg fremme ved vårt hovedanliggende i dag. Det viktigste elementet i statens bevilgninger til institusjonene er å sikre reell kompensasjon for forventet pris- og lønnsutvikling. Dette er vesentlig for institusjonenes muligheter for godt og langsiktig arbeid.

Jeg  minner om at lønnsveksten i institusjonene er et resultat av ordinære lønnsforhandlinger som normalt sikrer at de ansatte tar del i den samme lønnsutviklingen som kommer øvrige yrkesgrupper til gode. Med den generelle lønnsveksten i samfunnet og med økte pensjonskostnader, har økningen i bevilgningene til institusjonene de senere årene for flere institusjoner ikke vært tilstrekkelig til å dekke opp for kostnadsveksten. Musikk- og scenekunstinstitusjonene er ekstremt personalintensive virksomheter, og at det er begrenset hvor mye man kan spare gjennom ny teknologi og andre rasjonaliseringstiltak uten at det går utover aktivitetsnivået og kvaliteten.

Men enda viktigere: De seneste årene har det tegnet seg et stadig tydeligere bilde av at dagens pensjonsavtaler skaper en alvorlig og svært krevende økonomisk situasjon som institusjonene ikke alene kan håndtere. Og alvoret i situasjonen forverres år for år  - med akselererende kraft. Situasjonens alvor ble ytterligere understreket da DNB i fjor varslet om selskapet ikke lenger ville tilby ytelsespensjon som produkt.

Vi har ikke kunnet sitte rolig og se dette utvikle seg i retning avgrunnen for våre medlemmer. Styret i NTO fattet derfor våren 2013 vedtak om at NTO skal arbeide for å endre pensjonsordningen som omfatter de medlemmer NTO har forhandlingsansvaret for. Dette innebærer i prinsippet en endring fra offentlig ytelsespensjonsordning til en pensjonsordning som ikke medfører balanseføring av fremtidige kostnader. I praksis vil dette mest sannsynlig bety innskuddspensjon. Hovedbegrunnelsen for dette er å få kontroll over fremtidig kostnadsbilde og etablere et bærekraftig kostnadsnivå for medlemmene. Gjennom høsten og vinteren har det vært holdt månedlige drøftings- og informasjonsmøter med alle partene i tariffavtalen på teaterområdet.

Målet har vært å få til endring av pensjonsordning så raskt som mulig. I nært samarbeid med Spekter ble dette derfor tema ved hovedoppgjøret i år, der vi la frem et konkret tilbud om ny pensjonsplan etter innskuddsmodellen. Tilbudet, eller kravet om du vil, ble dessverre avvist av våre motparter. Det ble i stedet oppnådd enighet om å nedsette et partssammensatt utvalg som skal utrede saken innen utgangen av 2014, og slik at det kan opptas reelle forhandlinger ifbm mellomoppgjøret 2015.  Lenger enn til da kan vi ikke vente.

NTO har hele tiden understreket at det hviler et betydelig ansvar på tariffpartene for å løse dette problemet. Jeg har grunn til å tro at dette ansvaret også er oppfattet og akseptert på arbeidstakersiden. Samtidig legger vi til grunn at  Kulturdepartementet både som eier og tilskuddspart vil være en helt nødvendig bidragsyter i arbeidet med å finne løsninger. Dette innebærer etter vårt syn at staten tidlig i den videre prosess  fremover signaliserer vilje til bl.a. å ta  et større ansvar for de allerede opparbeidete forpliktelser i den nåværende pensjonsordningen. Pensjonssaken løses ikke kun ved en ny avtale mellom de to tariffpartene. Vi må også unngå at institusjonene i flere ti-år fremover skal måtte bære på en tung, om enn avtagende pensjonsgjeld som følge av den opptjening som alle sektorens ansatte tar med seg videre også etter at  en ny ordning trer i kraft. Først gjennom en slik  medvirkning  fra tre ansvarlige parter vil vi kunne etablere en reell bærekraftig og fremtidsrettet løsning for teatrene og orkestrene. Vi må unngå at bomben smeller. Statsråden har  her en viktig  oppgave  som minedetonator. Den jobben er muligens kjedelig, men den er svært viktig!

Vi ser frem til å høre hva statsråden vil melde til oss i dag.

Bernt Bauge, styreleder NTO

LAST NED TALEN HER.

Publisert: 17.06.2014 Oppdatert: 25.06.2014

Relaterte artikler